Litt her og litt der

Blogging gjenopptas.

Jeg skal være litt her og litt der.

Endelig Leo igjen

Cohen har hatt fast plass på grøntkort-listen min lenge. Det er jo tross alt selveste Leo, og om sjansen skulle by seg så kan man ikke ta hensyn til bagateller som alder.
Jeg var imidlertid klar for å stryke ham fra listen etter at gårsdagens konsert var unnagjort. Han er tross alt 75 år, og dessuten er kanskje sjansen for å se ham igjen ikke fullt så høy. Jeg tenkte at nå var det på tide å overlate plassen til en ny.

Vi kjørte til Langesund etter jobb. Parkerte bilen og tok skyttelbuss ned til arenaen. Alt gikk smooth, og vi kom frem ikke lenge før han gikk på scenen.
Jeg bøyer meg atter i støvet. Fy faen, for en mann! For en opplevelse! Setlisten var omtrent lik som Bislett-konserten i fjor, men det gjorde ingenting. Mannen leverer jo den ene favoritten etter den andre. Ikke étt dårlig øyeblikk. Været var perfekt, bandet var perfekt.
Jeg elsker the Webb Sisters. Og om det skulle være noen tvil; jeg elsker Leo. Den gamle smilende, dansende, ydmyke mannen som fremdeles er litt av en womanizer.

Om jeg MÅ sette fingeren på noe, så må det være publikum. Det var mye bedre på Bislett i fjor; da Webb Sisters sang If it be your will, og jeg er sikker på at man hadde hørt at noen på området hadde mottatt en tekstmelding. I går var det mye prating og roping.

Da 10 000 mennesker var på vei ut av området samtidig og busskøen virket uendelig bestemte vi oss for å heller gå opp til bilen, og fikk friske 5 km med power walking opp bakkene.
Og mens jeg gikk opp var den klareste tanken at Leo skal IKKE ut av grøntkort-listen riktig enda.

Morten Ståle Nilsen gir velfortjent terningkast 6.

Terningkast 5 og setlisten i Dagbladet.

…Og så dro han til Molde.

Palmablues

Jeg har vært i Palma. VI har vært i Palma. Kjæresten og jeg. Og brått og brutalt er jeg tilbake i hverdagen. Er det rart man får blues?

Palma er en nydelig by. Mallorca er en nydelig øy. 

Jeg har besøkt Mallorca mange ganger før, men da enten i famileferiebyen Alcudia, med barnefamilier, fulle engelskmenn og en bråte tyskere,  eller partybyen Magaluf også med fulle engelskmenn, svenske innkastere og dansing på bordet. Helt greie steder om man vil ha party eller familieferie, men for en edruelig kjærestetur var Palma et mer naturlig valg.

Vi bodde noen kilometer utenfor Palma sentrum, i Cala Mayor. På Hotell Dali betalte vi sympatiske 470 kr pr natt, og fra rommet så vi en flik av havet. Resepsjonisten anslo spaserturen inn til sentrum til ca 40 minutter. Første dag tenkte vi at det var i passe gangavstand og bega oss avsted. Da vi hadde trasket i drøye 20 minutter og rundet svingen og fikk se katedralen veldig langt i det fjerne, mistet vi (eller det var vel bare strengt tatt jeg) motet, og vi hoppet på en buss. Resten av uken ble det taxiturer til og fra. Uansett var vi veldig fornøyd med beliggenheten. Kort avstand til stranden, og det var rolig på nettene. Her må jeg nesten legge til at jeg ikke var vitne til fyll en eneste gang denne uken. 

Vi tok bussen opp til Valldemossa. Etter at bussen hadde forlatt sentrum tok det kun 15 minutter opp ditt, veien snirklet seg den siste biten, og den sjarmerende byen åpenbarer seg. Vi fant umiddelbart ro på dette stedet. Vi tok turen innom klosteret. Hvor Chopin og hans kjære George Sand tilbragte noen måneder. Resultatet ble Sands bok «A winter in Majorca», som nylig ble oversatt til norsk. De lot seg begeistre av naturen, men ikke fullt så mye av lokalbefolkningen. Uansett er Valldemosserne utrolig stolte av besøket, og det gjenspeiles i byen. Store deler av klosteret er nå museum, og vi fikk innblikk i munkeliv samt Chopins rom og hage. Nydelig.

Det ble to turer opp til Valldemossa. Vi drømte, fant roen, nøt. Nøt alt. Jeg drømmer om lange somre der oppe og late dager. Komplett fritt for stress, mas og forstyrrelser. Jeg kjente roen i den lille bakgårdshagen med tapas på bordet og lav jazz. Jeg kjente roen i klosterets hage hvor vi satt på en benk med trær på begge sider som lagde et tak av blader over oss i alle nyanser av grønt. Jeg ville ikke dra derifra.

En annen dag tok vi bussen til Sóller, som jeg husket som en pen, liten by. Og den er forsåvidt pen, men på langt nær så sjarmerende da den var alt for preget av turisme til at det autentiske ble fremtredende. Vi tok ganske raskt bussen tilbake.

Vi har vært imponerte i katedralen, nytt utsikten fra Castell de Bellver, ruslet på bymuren, hørt spanske gitarer, snakket godt, sovet godt og spist godt. Vi har vandret gatelangs, beundret og nytt hvert sekund. På Café 1916 på Plaza España spiste jeg den beste brownieskaken, og vi lærte the hard way at man bør vise taxisjåføren bilde av severdighetene man har tenkt seg til for å forsikre seg om at man ikke har blitt misforstått. Det var helt fint å lese en bok på sengen mens TVen lydløst viste at Norge gjorde rent bord i Moskva, og det var helt fint å hvile blikket i en grønn dal mens Norge feiret i rødt, hvitt og blått. 

Og drømmen om en leilighet i Valldemossa lever videre.

 

Motstand

Jeg har motstand mot så mye rart. Og jeg forstår det ikke.

Som for eksempel nye impulser. Jeg elsker musikk og jeg elsker gode bøker. Likevel opplever jeg slik en motstand på å ta inn noe nytt. Jeg har tidligere nevnt at jeg mister all lyst til å lese noe eller lytte til et nytt band om noen prøver å prakke det på meg. Føringer som «Denne MÅ du bare lese» eller «Du kommer til å digge denne plata» blir av meg møtt med et høflig nikk og løfter om at lover å prøve, og jeg mentalt forkaster jeg forslaget i samme øyeblikk. Kjæresten påpeker lett oppgitt at jeg helst bare hører på Cash, Cohen, Cave og Gram Parson som jeg har hørt på i alle år. Nå er det ikke fullt så ille, men jeg er rett og slett ganske dårlig på å oppsøke ny musikk. Musikken må komme til meg ved en ren tilfeldighet, og da kan jeg plutselig bli oppslukt og hektet. 

Også var det bøker, da. Jeg har hatt lesetørke de siste årene. Det siste året har jeg vel lest 7-8 bøker, og det er for dårlig når jeg vet hvor mye det gir meg å lese en god bok. Bokhyllen har mange bøker som jeg virkelig hadde veldig lyst til å lese da jeg kjøpte de, men når jeg står foran de og skal plukke ut den neste på listen blir jeg overmannet av denne motstanden. Jeg har helst bare lyst til å oppleve de beste bøkene jeg har lest på nytt igjen. Jeg blir kresen. Tar ut en bok, leser litt på baksiden eller de første setningene. Blir kritisk. Skeptisk. Setter den tilbake. Jeg vet at eneste måten å komme forbi dette på er å bare gjøre det. Bare lese. Så vil lesegleden komme tilbake. Men likevel.Jeg reiser forresten på ferie om et par dager. Jeg elsker å lese på ferie. Jeg må plukke ut noen bøker for å ta med meg, men jeg aner ikke hvilke. Nå kan jeg angre på at jeg hamstrer hver gang jeg er på loppemarked eller mammutsalg. Det hadde vært mye enklere om det bare stod et par uleste bøker i hylla mi.

Lesetørke. Skrivetørke. Treningstørke. Lyttetørke. Husarbeidstørke. Bloggetørke.

Motstand motstand motstand. Analysere. Analysere. Analysere.  Slutte å analysere. Bare gjøre det. I morgen. 

Og hva er ditt forslag? Hva MÅ jeg bare lese? Jeg lover å ta forslagene på alvor.

Torgkonevenninna

I dag har jeg såvidt stukket nesa innom og hilst på Katrine. Hun er torgkone på fritiden, hun. Hun og mannen drasser med seg nydelige pashmina-sjal, sengetepper, kjoler, skjorter, haremsbukser og jeg vet ikke hva. Hyggelige priser, og det ser rett og slett ut som de har det gøy. I morgen står de også på Olaf Ryes plass, og neste helg er det vel Ekeberg. De slår alltid av en prat med folk som titter innom, og Katrine har mange historier på lager fra sine reiser til India. Løp og kjøp. Eller titt innom og kjenn på ulla, i det minste. Det er dagens tips herifra.

Her finner du de. Og husk å ta en titt på linkene til høyre.

What’s up?

Avil har allerede nevnt flere highlights fra de siste dagene. Blant annet at Kongen (og visstnok også dronningen, men jeg var visst alt for opptatt med å ta inn Kongen) passerte oss der vi satt på Litteraturhuset. Spente før kveldens happening på Mono. Avilsen min gjorde som forventet en god figur da hun leste høyt fra boken sin. Selv er jeg belemret med et sart sinn, og det oppstod nesten brekninger da blodet fløt som verst i teksten hun leste. Men jeg holdt ut. Og er rett og slett veldig stolt av venninnen min. Kvelden var nydelige med fine folk. Vi ble grillet under varmelampene i bakgården, og det var latter, fjas, hemningsløs røyking og venner man ikke har sett på lenge.

Uken før hendte noe vel så viktig. Boken Ord for Ord ble lansert. En veldig viktig bok. Med min gode venninne Caterina som redaktør. Jeg er usigelig stolt av henne både for initiativet til denne boken, og simpelthen fordi hun er så fin. Boken er full av gode tekster av 18 gode forfattere, og jeg skal hamstre inn for å gi i presanger fremover. Og jeg oppfordrer selvsagt alle til å gjøre det samme!

Og sånn ellers da?

Kjæresten har levert hovedoppgave, fått den godkjent og bestått eksamen. (Hovedoppgaven ble dedikert til meg med et fint dikt, og det er nesten sånn at jeg hopper opp og ned av glede hver gang jeg tenker på det. Jeg blir ihvertfall fryktelig glad i magen.)

Om en drøy uke reiser vi for å tilbringe en uke i Palma. Jeg gleder meg. Vi gleder oss. Det er utrolig fint å glede seg.

Det er vår. Nesten sommer. Vi tilbragte store deler av dagen i dag på Bygdøy. Folk badet. Vi badet ikke, men vi spiste is og pølser. I morgen er en ny fridag. Helt åpen. Helt uten planer. Kanskje operataket om været blir bra. Kafé og lørdagshandel. Kanskje skure verandagulv og kjøpe beis. Sånn at det kan bli litt fint på den bittelille verandaen min. Lese litt i Niels Fredrik Dahl. Bli lest høyt for.

Det er så mye som er fint. 

Pappaen min har fått strålebehandling fem dager nå, og de merker visst bedring allerede. Det er en veldig fin ting.

Jeg stod opp igjen fordi jeg ikke fikk sove. Nå kan jeg gå til seng igjen, og legge meg tett inntil.

Livlig lørdag

Kreftsyk far på besøk fra Barteland for 50-års reunion for noen militære menn. Happeningen var i går.
Han kom til meg kl 15 i dag. La seg med en gang. Sov til han ble vekket til sen middag etter seks timer. Sovehjertet hans har det aldri vært noe i veien med, og morfin gjorde tydeligvis sitt.
Han la seg igjen mindre enn tre timer senere. Da hadde vi rukket å spise, se Med hjarte på rette staden og Fakta på lørdag-intervjuet med Landsmoderen.
Så her sitter jeg og diller på nett, og kom over Bloggurat.
Ja, vi kan ikke akkurat kalle meg aktiv blogger for tiden, men jeg sjekker det ut.
Og jeg måtte lime inn i vanlig innlegg og ikke i sidefeltet, så..:

Jeg har plassert min blogg i Kolbotn på norske bloggkart.

Så da så.

Jeg tror jeg spretter en Pepsi Max-boks og skåler for lørdag. Gjesp.

Linselus vs Brilleslange

Jeg fikk briller første gang da jeg var ca 8 år. I etterpåklokskapens lys ser jeg at Åge Aleksandersen-lookalikebrillene mine kanskje ikke var blant de kledeligste. Flere stygge par fulgte før jeg i 17-årsalderen fant ut at linser måtte være tingen. I tillegg til fuglefobi og likfobi og andre fobier jeg har nevnt tidligere kan jeg nå avsløre en annen fobi; øyefobi. Og da spesielt berøring av øyne. Jeg blir uvel om noen vrenger øyelokkene. Jeg grøsser om noen nevner moste øyeepler, dinglende øyne og… ja, det gjør vondt bare å skrive dette.
Men linser skulle jeg ha. Å lære seg kunsten å ta på og av linser var ikke noe som falt seg naturlig for denne fobiske jenta. Hver dag i to uker gikk jeg tappert til linsemannen for å øve. Tilslutt klarte jeg det, og en ny, brillefri tid åpenbarte seg.
Da jeg fylte 25 år ville foreldrene mine gi meg en laseroperasjon i gave. Som den nevrotikeren jeg er satte jeg med mildt til motverge, men lot meg overtale etter løfter om fri tilgang til valiumlageret. Med et par av de innabords troppet jeg opp på Trondheim øyelegesenteret og sa kjekt «La oss begå litt øyekirurgi, dere!». Det hele var rett og slett litt traumatisk, selv lett dopet. Etter det første øyet var unnagjort satte jeg meg på bakbena og nektet å la de fortsette. «Jeg kan holde deg i hånden», sa den søte assistendamen. «Jeg vil ikke ha hånden din, jeg vil ha mer dop!», freste jeg. Det fikk jeg ikke, og de holdt meg nede under resten av seansen. Ganske slukøret tøflet jeg ut med et par passe teite vernebriller tapet fast. De måtte jeg forøvrig sove med den påfølgende uken, og det var visst ikke barebare for daværende samboer og våkne opp i løpet av natten og se meg med de.
Men jeg så jo greit, da. Ikke helt optimalt i begynnelsen, men de sa det ville gå seg til.
Halvannet år etter operasjonen dro jeg tilbake for å klage. Synet mitt hadde forverret seg litt. De var enige i at «det var veldig merkelig», men ikke nok til at de ville reopererere.
Og sånn gikk nå årene.
5 år senere fikk jeg nye briller i 30-årsgave. Jeg så dårlig når jeg kjørte bil, og på konserter, kino, TV etc. Siden jeg ikke tenkte at de ville bli brukt hele tiden valgte jeg noen veldig markerte som optikeren sa var «passe typete». Det endte med at de ble brukt hele tiden. Og i går ble linseringen sluttet. Jeg er lei av brillene min, og nå har solbrillesesongen startet. Jeg prøvde å legge alle fobier til side under gårsdagens synsundersøkelse, men ble nokså høflig, men bestemt da damen ville løfte på øyelokkene mine. Hun skjønte tegningen, for hun lot være. Hun tok bilder av øynene, og uregelmessigheter ble oppdaget på synsnerven. Hun vil se nærmere på det om en uke, da grønn stær flakser i slekten. Jeg gruer meg allerede. Heldigvis sitter gamle linsekunster, og jeg fikk de av og på med vante bevegelser. Nå må jeg ut og shoppe solbriller!

Back on track

Går tags ut på dato? Kompjutergeniet Organa tagget meg ihvertfall for en stund siden, og for å få ut bloggefingeren kan jeg like gjerne følge opp.

Jeg klipper og limer:

Reglene

1. Du må linke til den bloggen som tagget deg
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg

Fryktelig interessante ting om Linda:

• I likhet med Knut Nærum opplever jeg kulturell bulimi. Jeg hamstrer bøker og tildels filmer med de beste intensjoner om å lese og se. Og det hoper seg opp. Knut skriver mer om det her.
• Jeg har ikke smakt alkohol på 4 år og *telle-telle* ti dager.
• Jeg betrakter meg selv som en nestenikkerøyker, men sannheten er vel heller at jeg suger på ikkerøyking.
• I am a sucker for love. Kjærlighetsjunkie. Kall det hva du vil.
• Ingen problemer med å innse at jeg har merkelige pengeprioriteringer. Fylle opp handlekurven med alskens som aldri blir spist før det kastes etter best før-dato er passert: helt greit. Kjøpe en parfyme jeg ville hatt glede av lenge: Ojojoj, så sløseri og det går jo ikke an før jeg har tenkt meg om minst 10 ganger.
• Jeg og venninne har et helt reelt bokprosjekt i hodene våre. Jeg har såvidt begynt å skrive litt, og har rett og slett trua på dette.

 

Så skal jeg tagge noen, da.

Jeg tagger impelimpen, fordi hun påstår at hun er igang igjen. Og så vil jeg vite interessante ting om Kicki, Bridgehill, Katrine og Fire kaffe-damen.

Kom igjen!

Green card – revidert liste

Etter nyttige innspill på bloggen, kyndige konsulentuttalelser og nitidig grubling kan jeg endelig presentere min reviderte green card-liste. Den skal selvfølgelig signeres av kjæresten, og så lamineres. Eller noe sånt. For alt jeg vet kommer det en ny, revidert utgave allerede om få uker. Uansett; sånn ser den ut i dag.

Tadaaaa!

1. Nick Cave – Selvfølgelig.

 

2. Jeremy Irons – Hvordan kan man la være å ha med ham på en slik liste?

 

3. Michael Nyqvist – faktisk. Sjansene øker kanskje med en skandinav?

 

4. Kjartan Kristiansen – Og en nordmann må med.

 

5. Leonard Cohen – bare fordi derfor

Ved forrige forsøk stagnerte jeg på en måte etter Jeremy og Nick, og ble gledelig overrasket da Kjartan og Michael seilte opp som aktuelle kandidater, som jeg verdiget en plass på listen. Jeg hadde blitt redd for at min kresenhet begrenset meg.

Jeg har lagt merke til at Avil har hele 10 stk. på sin liste over hunks, så det er mulig at jeg også ser meg nødt til å utvide.

Kommer plutselig tilbake.

Mangel på selvironi II

Det har kommet for en dag at det sannsynligvis er noe alvorlig galt med diskusjonsgenet mitt. Om jeg i det hele tatt har et. Og nettopp derfor er denne bloggen stort sett fri for mine standpunkt og argumenter i samfunnspolitiske spørsmål. Jeg kan komme tilbake til det manglende diskusjonsgenet ved en senere anledning. Peke- og le-genet er det imidlertid ingenting i veien med.

For det er ikke første gang. Det kjente bandet Zoklox…  Zocloks? Xolockz? Eh… *lete*  ZoCloz, faktisk. Det kjente bandet ZoCloz gjorde det i fjor.  Og nå er det Åge Glam Wig Wam eller whatshisname. Hahaha. Glem Muhammed-tegninger og annen blasfemi. Man kødder ikke med Glam! Kort fortalt: Den sikkert fabelaktige *host* platen Glamunition får terningkast 1, og Pål Nisja-Wilhelmsen er nådeløs. Plateanmeldelsen illustreres med en fabrikert politianmeldelse av denne Glam, og illustrasjonen var nok til at han melder plateanmeldelsen inn til PFU. Hohoho! Ta deg en pære’a! Selvhøytidelighet er sjelden sjarmerende.

Søndags ettermiddag

 

Ny dag, nytt dilemma.

Scenario: Kjæreste er på hyttetur med studievenner. Kjæreste ringer lørdag formiddag fordi han er ute og går på ski, det er så nydelig at jeg skulle bare visst, og i en bisetning nevnes at han er ikke lenger sikker på hvor han er i forhold til hytta og han har gått langt og lenge, men han står og ser utover Valdresflya og tenker at han sikkert kan følge sine egne spor. Tilbake til Oslo mandag morgen, fint å høre stemmen, og hadetbra.

Mange timer senere sender jeg SMS med ønske om en fin kveld og håper at du fant hytta og de andre. Et lite døgn senere har det fremdeles ikke kommet noe svar på denne.

Dilemmaet: Bekymre seg eller ikke?

Hittil har jeg vært på grensen til pinlig ubekymret, da jeg tar det for gitt at en av følgende gjelder:

1. SMS avsendt inneholdt ingen spørsmål. Ergo ingen grunn til å svare.

2. Enkelte kan finne på å legge mobilen i jakkelommen eller i sekken, og konsentrere seg om de man befinner seg i samme rom som. (Ubegripelig for noen)

3. Hytte uten strøm. Mobil er enten utladet eller slås bare på når viktig telefoner skal tas (f.eks. til kjæresten når alt er så vakkert at man bare må fortelle det til noen).

Dessuten; Det er vel strengt tatt medhytteturistene som skal melde ham savnet, right? Jeg vet jo ikke engang hvor han er. Jeg har kjent godt etter mens jeg har skrevet dette, men greier fremdeles ikke å spore noen form for reell bekymring. Er DET en grunn til bekymring? Næsj.

Lørdag formiddag

Dagens dilemma:

Måke veranda eller slutte å røyke?

Angre?

Også i dag får jeg nyttig tips fra SuperOffice. Nå er det ikke slik at jeg angrer på noen aktiviteter jeg har utført i det siste, men det er jo greit å vite at muligheten er tilstede.

Kona mi

Det er vel 2-3 år siden hun begynte å komme.

I begynnelsen var det nesten litt skummelt. Jeg mener – selv med daglig kontakt i flere år, så kan det uansett være skremmende å skulle ha et menneske i hus. Vise frem uvaner, hybelkaniner og alskens. Ikke minst konversere nesten uavbrutt hele den våkne tiden. Til og med når klokken er 07 en mandag morgen og ordene ikke sitter som de skal.

Men det var fint. Fra skrekkblandet fryd gikk det over til renspikket glede. Hun var her gjerne et par dager om gangen, og jeg lærte meg å gi blanke både i å servere henne gourmetmåltider, være nydusjet og strøken til enhver tid, og ikke minst skjule alt støvet og skitten i krokene. Det virket som hun tok meg for den jeg er. Befriende.

Vi hadde en fin sommer i fjor. Det tror jeg at hun er enig i. Hun tilbragte flere dager enn hun pleier hos meg, før hun reiste tilbake til mann og barn. Det høyst ikkefysiske forholdet vårt  var noe jeg fint kunne vennet meg til. Hun handlet mens jeg var på jobb. Jeg kom hjem fra jobb, og hun svinset rundt i undertøyet mens vekselsvis lagde middag eller røykte på verandaen. Og klesvasken min hadde hun tatt hånd om. Hengt opp tøy, brettet tøy. Vi besøkte venner, og hun trippet ved siden av meg i høye hæler og kort skjørt, nysminket og striglet. Jeg selv – som vennskapets butch – med olashorts, behagelig sandaler og nyklipte tånegler for anledningen. For ikke å snakke om tekstmeldingene hun sendte. Hun lot meg aldri tvile. (En formiddag fikk jeg riktignok følgende SMS: «Har ikke handlet. Fint om du kan kjøpe med bind.». Den dagen var det verken tøy til tørk eller middag klar da jeg kom hjem. Men sånt hører jo med.) Jeg merket at jeg fint kunne hatt en kone, og begynte å kalle henne nettopp det. Kona mi.

Jeg merket tendenser i desember. Hun var oppglødd over menneskene hun skulle møte i Oslo under dette besøket. Hun hadde kjøpt seg nye, fine skjørt, og da vi snakket sammen over noen kopper rar te denne kvelden lakket hun neglene sine og jeg er ganske sikker på at det ikke var meg hun pyntet seg for. For å si det sånn.

Da hun ringte meg i forrige uke er jeg ganske sikker på at hun hadde øvd på forhånd på det hun skulle si. Sånn nærmest i ett eneste langt ord sa hun det «Ja, jeg kommer jo i slutten av februar, og da kunne jeg kanskje bodd noen dager hos deg og noen dager hos Caterina…».

Caterina? Javel? Hva er galt med oss? Caterina er nydelig, hun. Men… Hva skjer med oss?

Terapi?

Ikke noe problem å være litt deppa på jobb en mandag morgen, når SuperOffice sitter på løsningen. Nå skal jeg prøve det ut.

Mongo? Mango?

Dagens handlerunde på Coop Extra. Lurer på hvor  lenge det skiltet har hengt der. Og om det henger der resten av uken.

A-menneske, faktisk!

Overraskelsen var stor da jeg for et par år siden slo fast for meg selv at jeg er et hverdagsmenneske. Nå har jeg riktignok kommet frem til at jeg uansett setter stor pris på helger og ferier, men det er greit å vite at jeg føler meg komfortabel med hverdagen. Det er tross alt mest av de dagene.

En annen overraskende oppdagelse var å finne ut at jeg trives i eget selskap. Ikke bare en kveld i ny og ne mens en samboer var borte. Det blir mange dager med overtid og uten overskudd til å være sosial etter jobb. Og jeg nikoser meg helt alene. Mer og mer, faktisk. Spesielt på kvelder som denne. Flere levende lys, en laptop på fanget og en bok ved siden av. Jeg har bestemt middagen uten innblanding fra andre og jeg kan velge om det skal være musikk i rommet eller stillhet. Jeg kan gå ut om jeg vil, eller jeg kan sovne på sofaen om det er det som frister mest. Jeg savner ingen i kveld. Jeg kommer til å se på Charterfeber, og ingen her i stua himler med øynene. (Dere på nett teller ikke). Jeg kommer til å legge meg tidlig fordi jeg har lyst og kommer ikke til å føle at skylder noen å sitte opp litt lenger. Disse tingene er sikkert selvfølgeligheter for de fleste. Det har blitt det for meg også, men tidligere har jeg alltid trodd at jeg var avhengig av et annet menneske tilgjengelig til enhver tid. Og når tiden er inne for å dele hverdag med noen igjen så blir det sikkert også fint.

Også dagens oppdagelse:

Jeg tok testen «A eller B». Resultat: «Du er et A-menneske»

Prøv du også: A eller B

A-menneske? Virkelig? Jeg har alltid tenkt at de beste tankene kommer på natten. At jeg liker å sove lenge. At jeg ikke liker å legge meg. Men nå har det engang blitt sånn at jeg synes timene går mye raskere frem til lunsj enn etter. Og at om jeg bare står opp og går i dusjen med en gang klokken ringer og ikke snoozer i en halvtime så er det faktisk ikke så ille. Jeg kommer ofte på kontoret kl 07. Heller det enn å sitte enda en time utover ettermiddagen eller kvelden. Jeg har ikke behov for et samfunn for B-mennesker. Sånn sett er jeg heldig. Jeg har allerede tilpasset meg samfunnet. Og jeg ønsker alle b-mennesker lykke til. Jeg føler meg fremdeles som en av dere.

Men jeg kunne godt utvidet døgnet med et par timer. Det får bli MIN kampsak.

Skal vi forby dyresex, dere?

Jeg føler meg uvel når jeg leser denne artikkelen i Dagbladet. Og jeg tok det for gitt at sex med dyr allerede var forbudt ved lov.

Mindre uvel blir jeg ikke av at i skrivende stund mener 17 % av de 11000 stemmene i undersøkelsen at det ikke bør være forbudt. Jeg lurer på hvilke meninger som befinner seg blant de. Ja til all slags sex med alle slags dyr? Unntak? Dyresexklubber?

Yikes.

Hver femte norske veterinær oppgir å ha sett tilfeller av seksuelt misbruk av dyr.

Dyrene sparker og stritter i mot, mens det påstås at de ikke har noe imot det.

Kvalm. Jeg blir så veldig kvalm.

Uffe med trøkk

«Ja, velkommen til geriatrisk avdeling», sa kjæresten tørt da han satte seg ned ved siden av meg. Jeg hadde akkurat kommentert at jeg trakk ned snittalderen i forsamlingen betraktelig. Ja, til og med min betydelig eldre makker fremstod som reneste ungfolen i kveld, der vi befant oss på galleriet på Sentrum Scene. Klare for å ta imot Ulf Lundell.

På midten av 90-tallet en gang hørte jeg Uffes Paradise Park nærmest ved et uhell. Heldigvis. Hodestups forelskelse som varer den dag i dag. Så har det vært en og annen låt som har festet seg bortsett fra den også, men det er ikke alt for mange Lundell-låter på iTunes min.

Etter Waterboys-konserten i sommer gikk jeg inn i en mild postkonsertdepresjon. Alle årets konserthøydepunkter var over. Jeg måtte finne noe mer, så da falt valget på Uffe.

Jeg måtte totalt uforberedet. Bortsett fra at Kicki spilte et par låter med ham da hun besøkte meg forrige helg har jeg ikke hørt meg opp på ham, eller lest anmeldelser fra tidligere konserter. Jeg hadde fått med meg at det sannsynligvis var delvis akustisk og at han har planer om å legge opp etter denne turneen.

Jeg innrømmer at jeg var en smule skeptisk da jeg satte meg ned blant alle disse rødvinsnippende ekteparene som kunne vært mine foreldre. Uffe kom. Uffe satt alene med gitaren sin på scenen og sang fine sanger.  Uffe er kongen av metaforer og var fin og beleven da han etter 3. låt begynte å snakke litt mellom låtene. Ja, det hele var… hyggelig! Fint, tenkte jeg. Hyggelig.

Så kom resten av bandet. Fy søren, for et trøkk! Det satt som et skudd! Samspilte, energiske og… Trøkk!

Så flaut det enn er å innrømme, så var dette mitt første besøk på Sentrum Scene. Jeg har hørt andre klage over lyden på galleriet. Jeg fant lyden helt upåklagelig.

Nok en innrømmelse: Jeg kunne tittelen på én av låtene han spilte i kveld. Én. Hon gör mig galen.  Men det var en veldig bra konsert, altså.

«Nesten litt sånn punk», sa gamlisen min godmodig og fornøyd da vi tuslet mot bilen. Ja, han likte han også.

 Anmeldelser:

Dagbladet – Fire på terningen

ABC Nyheter – 7 av 10 stjerner

Siden sist

Vi dro til Krakow. Denne gangen gjorde jeg grundige forberedelser. Forberedelsene bestod kort sagt i å sende ham Reisebrevet fra Irland, slik at han kunne ta nødvendige hensyn. Å gjøre det viste seg å være et ikke udelt smart trekk. Jeg var selvfølgelig svært takknemlig da han dag 3 serverte meg kaffe på sengen, tok på seg løpeskoene og ønsket meg lykke til før han stormet ut døren. Ikke fullt så takknemlig da han entusiastisk spurte «Stort eller lite?» hver gang jeg skulle innom et toalett. Men det gikk greit altså. I did okay.

Så hva skal jeg da skrive om?

Vi tok den obligatoriske turen til Auschwitz. En guidet tur med engelsktalende mann. Vi fikk stemmen hans på øret via headset. Etter en intens halvannen time med grusomheter hadde jeg en ubeskrivelig trang til å rive av meg headsettet, ut i frisk luft, bort, vekk, kaste opp. Det gikk vel først opp for meg da at jeg har hatt et relativt blasert forhold til alt som skjedde der. Jeg har hørt alt før. Det var ikke det at jeg ikke visste fra før. Men det ble bare så virkelig. Nå er jeg glad for at jeg har vært der, men jeg vil nok aldri mer tilbake.

Krakow, ja. Krakow er en nydelig by, med kirker på hvert hjørne. Fornuftige priser, god mat, korte avstander… Vi var utrolig heldige både med det lille, rimelige hotellet, dets beliggenhet, været og alt. Kjæresten fant et par konserter med klassisk musikk. Jeg fant butikker. Vi tilbragte en uke der, og det passet utmerket. Vi rakk å bli litt kjent med byen. En uke i en liten ferieboble før det var vips tilbake til hverdag.

Krakowianerne hadde nok helst sett at vi snakket polsk. Omtrent samtlige butikkansatte smilte avvæpnende og rygget om jeg stilte enkle spørsmål på engelsk. Mocha ble til vodka på lunsjrestauranten.

Jeg savner, når jeg tenker meg om. Jeg savner dessert til lunsj, siesta før middag, fravær av stress, og det lille, spartanske frokoststedet vårt; Bar Barcelona. Der det dyreste på menyen var Spaghetti til 18 kr.

Demotiverende

Jeg tenkte at det var på tide å puste liv i bloggen igjen.  Så åpner jeg Dagbladet og leser dette.

Hvor demotiverende er ikke dét? På den annen side; jeg har aldri vært blant de mest trendy. Kanskje det var nettopp dette som skulle til for å gi meg tuppet i ræva til å fortsette bloggingen. Hvem vet?

Once – den nydelige filmen

Jeg har sett film. Det gjør jeg forsåvidt ofte, men det er sjelden jeg tar meg bryet med å anbefale. Men akkurat nå må jeg det, og nettopp derfor bør du ta deg bryet med å se denne perlen. Kompis Bjørn anbefalte den. Det er sjelden jeg oppsøker noe jeg har fått anbefalt. Sånn er det bare, men han snakket altså så varmt om filmen at jeg skjønte at dette er noe jeg må se.

Jeg liker Dublin (det lille jeg har sett) og jeg liker god musikk. I denne filmen fikk jeg ikke bare Dublin og nydelig musikk, det var også stemningen. En nerve. Stemningen som gjorde at jeg skulle ønske at filmen aldri tok slutt. En sår, vakker og humoristisk musikal. Jeg likte at det var SÅ genial, til tross for et rimelig spinkelt budsjett. Jeg likte at den ikke endte i sedvanlig Hollywoodstil.

Glen (fra the Frames og the Commitments) og Marketa (tsjekkisk immigrant) som spiller henholdsvis the Guy og the Girl fant hverandre under innspillingen, og er visstnok kjærester.

Hele soundtracket til filmen er intet mindre enn knallbra, med sangen her som min klare favoritt. Under jamringen og gitarharvingen på slutten kommer all oppdemt frustrasjon og sorg som jeg ikke engang var klar over at jeg hadde, men som sikkert bare har godt av å komme ut. Jeg gleder meg allerede til å se den igjen. En annen dag.

PS: Om du tilfeldigvis kan tsjekkisk, og tilfeldigvis har sett filmen, så vil jeg gjerne vite hva hun svarte da de var ute ved havet.

Doktor doktor!

Fascinerende legetime.
Fastlegen min har permisjon, og dette er en vikar. O hoi, han var kjekk!

Utdrag:

Lege: Selvfølgelig KAN det være stoffskiftet, men jeg synes ikke vi skal utelukke at det kan være andre ting.
Jeg: Jeg trodde du var glad for at jeg kom hit fiks ferdig med en diagnose. Men okay, du er legen.
Lege: Jeg er glad for at du ser den.

Lege mens han undersøker brystene: De er liksom litt… ulike.
Jeg: De er født slik.
Lege: Kan du si ifra om de blir mer… ulike?

Lege: Hvordan er det med mensen?
Jeg: Jo. Det skulle jeg ta opp med deg. Det har seg sånn at blablablablabla.
Lege: Spiser du ikke mat, frøken?
Jeg: Jo. Ser det ikke sånn ut?
Lege: Vel.

Lege: Hodepine?
Jeg: Jo. Jeg hadde tenkt å spørre deg om mer migrenemedisin.
Lege: Er det sånn at jeg må minne deg på alt du skal si?
Jeg: Ja, sånn er det faktisk.

Lege blar i felleskatalogen: Z90… Hjelp meg å huske det.
Jeg: Fremstår jeg som en med hukommelse?
Lege: Nei. Dessverre.

Jeg: Nå? Er det noe mer jeg skal ta opp med deg nå?
Lege: Nei, det var alt for denne gang. Kom tilbake om en måned.
Jeg: Ringer du meg før, om prøvene viser at jeg er døende?
Lege: Ja. Jeg ringer om det nærmer seg slutten.

Jeg håper fastlegen min blir borte lenge.

Med all respekt

Med all respekt, Andrine og Lars.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen?

Jeg skjønner at det var traumatisk for dere å ikke få ha bryllupet i fred. Jeg skjønner at dere er indignerte. Jeg skjønner at dette har blitt en veldig viktig sak for dere, som dere ønsker å bruke både tid, penger og andre ressurser på. Jeg hører dere sier at alternativet er helt uaktuelt. Jeg skjønner at det betyr mye for dere å komme seirende ut av dette selv om dere aldri får bryllupsdagen tilbake. Dere er to flotte mennesker, som jeg har masse respekt for, men altså… Menneskerettighetsdomstolen? Er ikke det litt over the top? Eller? Av alle kamper man kan utkjempe, er det nettopp denne dere vil ta?

Twin Peaks er tilbake

I februar 2007 skrev jeg dette:

Jeg var vel 12 år da det begynte. Fredagskvelder med overnattingsbesøk enten hos eller av Ragnhild. Vi lagde pizza med tykk bunn og et raust lag med kjøttdeig og løk under et lokk av ost. Så var det Twin Peaks. Vi kveilet oss sammen i en saccosekk eller i vannsengen, klamret oss til hverandre og hylte når skremmende saker skjedde på skjermen. Og skremmende saker skjedde rett som det var i den byen. Men vi så det. Vi så alt. Så og hylte om hverandre.

Med årene har jeg blitt mer lettskremt. Jeg har fjernet meg helt fra ting som skremmer og pirrer. Jeg ga nok opp etter at jeg så Ondskapens hotell med puten mer foran enn vekk fra ansiktet. For et par år siden ble Twin Peaks vist på TV sent på kvelden. Jeg så av og til små bolker fra sengen, men zappet videre hver gang det var fare for å se noe som ville føre til økt puls.

Jeg hadde perioder da jeg var yngre hvor jeg mistet nattesøvnen dersom jeg tenkte for mye på Bob. Jeg får gåsehud av baklengssnakking, knipsende dverger og til og med vedkubber. Men det er noe med Twin Peaks som er så ytterst fascinerende. Det kan være det surrealistiske. Alle spørsmål som forblir ubesvarte. Galskapen og humoren.

Så jeg har bestemt meg for å ta tilbake Twin Peaks. Jeg har selvfølgelig skaffet meg en liten trygghet; samboer har sagt seg villig til å se sammen med meg, og holde lanken. Jeg skal se, hyle, gyse, føle, skvette og av og til humre. Dersom Bob plager meg, så skal jeg se ham for meg naken med en fingerbøltiss.

Jeg skal kjøpe DVD-boksen. Velkommen, Bob!

Vel. Jeg har enda ikke kjøpt den boksen. Ikke har jeg samboer lenger heller, for den saks skyld. Og i kveld byr sjansen seg igjen, da TV2 viser første episode. Jeg er hjemme alene, og tør rett og slett ikke. Jeg er 30 år, og jeg tør ikke se en TV-serie som jeg så og elsket da jeg var 12 år. Selv om jeg har aldri så lyst. Hvor pinlig er ikke det? Såvidt jeg husker var ikke første episode spesielt skummel, men jeg tror bare kjenningsmelodien og synet av Leland Palmer gjør at jeg kan glemme nattesøvnen dersom jeg ser på. Veldig, veldig pinlig. Dersom det er noen der ute i samme båt, så er det bare å ta turen over hit. Jeg har smågodt og mange puter å gjemme seg bak.

Dagbladet: Hekta på Twin Peaks.   Jentene fra Twin Peaks.

Funky moves, Mr. Stipe

Hva skal man si? Det er jo R.E.M.

Og Michael er kul. Ingen tvil om det. Det er alltid sjarmerende med smiling og heftig dansing.

Han hadde meg fra What’s the frequency, Kenneth?, og helt til han avsluttet med Man on the Moon.

Ikke Losing My Religion, som Dagbladet skriver.

Jeg fikk de aller fleste av mine favoritter. Et par viktige manglet.

Kveldens overraskelse for meg? Let Me In. Den var ekstra sinnsykt fin i går.

Som R.E.M.-konsertjomfru har jeg ikke tidligere konserter å sammenligne med, men jeg kan ikke si meg annet enn veldig fornøyd.

Energien på scenen var knall. Jeg skulle bare ønske mitt energinivå var like høyt.

 

Overraskende:

–         Hvor mange som var der og IKKE hørte på musikken. Som hang utenfor eller gikk, for den saks skyld.

–         Munkholmskilt i alle drikkeboder, men ikke en Munkis å oppdrive. Men for all del; cola funker.

 

Kuriosa:

Hørt på konsert:

”Den kuken min, den er så liten at den må du lete godt etter for å finne.”

–         Mann til dame han holdt rundt. Sagt med alvorlig stemme.

 

”Skjønner ikke at du er sammen med henne. Hun forrige dama di var jo mye penere.”

–         Mann ca 40 år til jevnaldrende mann.

 

Fascinerende.

 

Note to self: IKKE gå på konsert med ståplasser med høyhælte sko.

Hvor mange ganger skal jeg gjøre det før jeg lærer?

 

VGs konsertanmeldelse

…Og i Bergen spiser man visst raspeball.

Endelig R.E.M

Som så mange andre fikk jeg øynene (eller ørene, rettere sagt) opp for R.E.M. etter at de slapp Losing My Religion i 1991. Skal vi se… Det er 17 år siden, det! Og jeg har enda ikke somlet meg til å se de. Jeg må ærlig innrømme at de siste albumene har gått meg hus forbi, og derfor har jeg heller ikke vurdert noe særlig å kjøpe billetter til morgendagens konsert.

Da min faste onsdagsdate Trine nevnte at hun skulle på konsert denne onsdagen kjente jeg et stikk av misunnelse. Det er jo R.E.M., for pokker. Så da hun senere tekstet meg og spurte om jeg kunne tenke meg en billett, og å gå sammen med henne, ble jeg latterlig glad.

Flere har nevnt at de mener bandet har tapt seg med årene. Det får så være. Så lenge jeg får høre The One I Love, Shiny Happy People, Kenneth, Drive, Losing My Religion, Man on the Moon, Everybody Hurts, Great Beyond, Bang and Blame, Leaving New York, Sidewinder, End of the World eller kanskje E-Bow the letter, så er jeg den lykkeligste fisken i Valhalladammen.

Det er R.E.M., jo!

Trine: Æ glær mæ!

Barndomsminne

Pappa jobbet for Amerikanerne.

Av og til hadde vi Amerikanerne på besøk. Når de var i Norge syntes de det var fint å komme til et norskt hjem innimellom jobb og turistaktiviteter.

En gang jeg spilte sjakk med en av de, jeg tipper jeg var ca 9 år, så ville jeg fortelle ham at jeg pleide å tape for pappa når vi spilte. Engelskuttalen min var ganske god, tror jeg, og ordforrådet var også rimelig greit. Men det skortet tydeligvis litt. Jeg så på ham før jeg gjorde mitt neste trekk og sa: «You know. My dad always hits me.». Han så litt perplekst på meg. Også ble det litt rar stemning. Det tok meg flere år før jeg skjønte hvorfor.

August

Det er august allerede. Det er allerede fem uker siden ferien min var over (sett bort i fra et par nydelige dager i Arendal).

Hvert år tenker jeg i april/mai: «Ah. Sommeren foran meg. Alle grillfestene. Alle strandturene. Late dager på terassen. Rusleturer i byen. Sitte på brygga. Være på sjøen. Hytteturer.». Og vips, så er den altså her. August. Og hvert år er jeg like forundret over at sommeren bare passerte, og jeg lurer på om jeg husket å nyte. Om jeg greide å tyne mest mulig ut av den.

Det har vært en fin sommer. For all del. Men jeg skulle så gjerne hatt mer. Det er så mye jeg ikke fikk gjort, og jeg blir mildt depressiv av å tenke på hvor mange måneder det er til jeg atter en gang skal tenke «Ah. Sommeren foran meg.». Jeg simpelthen elsker sommer, sol og varme, og kunne fint hatt det året rundt. Jeg blir gladere, mennene blir kjekkere, folk blir blidere. I det hele tatt.

Da jeg dro på jobb mandag denne uken var det 12 grader og regn. Høstvær. Jeg har vært kledd i ull hele denne uken. Jeg fryser på tærne under dyna akkurat nå. Og jeg er redd for at godværet ikke kommer tilbake.

Som den sommertilbederen jeg er, sjekker jeg stadig vekk yr.no og pent.no, og setter alltid min lit til de som melder best. Man er da litt optimistisk også. Neste helg skal jeg på hyttetur med venner, og ser at det er meldt 19-20 grader og lettskyet. Det kunne vært mye verre. Tross alt.

Men én tanke klamrer jeg meg til; september 1999. Det var fint, det! Man dro og badet etter jobb. Man svettet på jobb. Jeg nekter å gi opp håpet om at det kan komme en ny slik september.

Det er ikke noe galt med høst og alle klisjéer med ullpledd, tekopp, en bok og masse telys, men jeg er bare ikke riktig klar for det enda. Sommeren må komme tilbake. Bare må.

Mangel på selvironi

Bandet ZoCloz har politianmeldt etter at de ble slaktet i en konsertanmeldelse.

 

Finnes det ikke grenser til selvhøytidelighet?

Politianmelde? Fordi det stod i Troms Folkeblad? Etter en konsert på Kaffen Klar på Finnsnes?

Hahaha! Jeg kommer til å le til langt ute i september.

En mørk og stormfull natt

Klokken nærmet seg 23, da jeg dro på meg en singlet og satte meg ute på terassen for en kveldsrøyk. De siste dagene hadde det vært tropenetter, og selv om denne kvelden hadde milde skyer på himmelen, så var det fremdeles varmt og fint. Det var stille. Så veldig stille.

Over Oslo lyste himmelen stadig vekk opp. ”Mon tro om det kanskje kan være noe fyrverkeri”, tenkte jeg.

 

Jeg følte meg trøtt og fornøyd med dagen da jeg gikk til sengs. Ingen tvil om at jeg kom til å sovne bare etter noen sider i boken min.

I dét jeg la fra meg boken revnet stillheten av et kraftig tordenskrall. Rommet ble lyst opp av en tilsynelatende endeløs rekke av lyn.

 

Jeg er redd for lyn. Jeg har alltid vært det. For noen år siden bodde jeg i et gammelt hus i Ski. I 2. etasje, rett under en spiss.

Hver gang det lynte forlot jeg leiligheten. Gikk ned i 1. etasje, eller aller helst i kjelleren. De andre lo av meg.

Ikke lenge etter at jeg flyttet ut, slo lynet ned og det brant.

 

Også kom regnet. Herre min hatt, som det regnet. Og stormet. Leiligheten min ristet, og en søvndrukken 7-åring sa med grøtete stemme at det var vanskelig å sove.

Vi lukket takvinduet hans som hadde stått åpent og lagd en liten oversvømmelse over legobyene.

Sammen stod vi på stua og så lynet slå ned på alle kanter rundt oss.

 

Må ikke vise at jeg er redd. Må ikke vise at jeg er redd. Må ikke vise at jeg er redd.

 

”Er du redd, gutten min?”

”Ja, litt. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få sove.”.

”Kom, så legger vi oss sammen.”.

 

Han spurte om lynet kunne slå ned på soverommet vårt. Jeg forklarte ham om lynavleder på blokken. Samtidig som jeg prøvde å overbevise meg selv.

”På pappas blokk også?”. Så klart på pappas blokk også. Og på Karis blokk. Og heldigvis var farmor på ferie.

Min mor pleide å få meg til å tenke på noe fint da jeg var barn. Jeg tenkte ofte på julen, husker jeg.

Det er litt lenge til jul, men vi snakket om alt det vi gledet oss til. Ramset opp.

Og plutselig, uten at vi egentlig hadde lagt merket til det, var det stille igjen. Og da var det godt å sovne med en varm, tillitsfull gutt som var glad for å ha sett sitt aller første nattelyn.

Det er godt å være to.

 

Bilder her.

Jeg lytter

Lenemor har tagget meg. 

Jeg skal lage en liste over fem sanger jeg hører mye på om dagen.

Skal vi se… En av de som går igjen om dagen er Tom Waits’ Come On Up to the House. Waits har fulgt meg i mange år. Jeg har ignorert litt en stund, men har fått opp ørene igjen etter at jeg så Down by law her om dagen, og samtidig er jeg så fryktelig misunnelig på venninne Camilla som reiser til Dublin for å se ham til uken. Man finner knapt mer behagelig musikk enn denne perlen.

Også har vi Madrugada, da. De har også vært med meg i mange år. Nå har det seg slik at jeg er særdeles bedagelig anlagt (også) når det gjelder musikk. Jeg oppsøker sjelden ny musikk, men den må komme til meg. Det er slik det har seg at det er kort tid siden jeg oppdaget denne go’låta da jeg tilfeldigvis var CD-løs i bilen og hørte på radioen, selv om det er mange måneder siden den kom. Enjoy!

Jeg hører på Gabriella Cilmi. Og danser og vrikker og synger med. Jeg elsker lyden av denne sangen, men jeg er også klar over at jeg plutselig kommer til å bli lei av den, og at jeg sannsynligvis ikke hører mer på Gabriella etter det. Men det funker nå!

Jeg har akkurat vært på Waterboys-konsert i Arendal. Selv om Mikey i følge kjennere var gretten, så var energi i musikken upåklagelig. Joda, jeg skjønte selv at humøret ikke var på topp da han avbrøt en sang like mot slutten, kjeftet på trommisen foran 3000 mennesker, og så fortsatte. Men for meg som så de for første gang var det uansett stort. Og derfor går det også litt Waterboys om dagen. Dette er It’s Gonna Rain.

Bare én igjen? Uæææh!

Jeg hører mye Dylan om dagen. Også skal jeg bare dra frem én? Jeg kunne tatt Brownsville Girl, Masters of War, Stuck inside of mobile with the Memphis Blues Again (puh), Maggie’s Farm eller Changing of the Guards. For eksempel. Men jeg tror det blir denne nydelige. Nyt.

Tropedagene har gjort sitt med meg, så jeg oppfordrer bare alle bloggere til å vise meg hva de lytter til.

PS: Jeg føler meg nesten litt utro som ikke har med Johnny Cash eller Gram Parsons denne gangen, men de er alltid med meg uansett. Next time, boys.

Engler og hestesnakk

 

Det er ikke slik at jeg ikke ønsker mennesker hell og suksess. Jeg pleier å være ganske raus sånn.

Jeg har heller ikke noe i mot engler sånn rent generelt.

Det jeg ér i mot er Märthas profilering av seg selv som prinsesse og fysioterapeut i sammenheng med denne skolen sin.

Der ute er det mange desperate mennesker som er villig til å gjøre hva som helst, og ikke minst bruke mange penger, for å oppnå ”himmelske mirakler”.

At hun bruker sine andre titler for å fremme Engleskolen synes jeg er hårreisende.

 

Og jeg kjenner at jeg ikke er kjempelei meg for at det ikke går så bra. Dersom promoteringen hadde vært litt mer nøktern så hadde jeg nok vært langt mer vennlig innstilt.

Tiden

Tankespinn på morgenen: «Tre timer til lunsj». …»Nå da? To timer og tre kvarter til lunsj. Ikke mer? Det er jo så fryktelig lenge siden sist jeg så på klokka.». Og sånn går kvarterene.

Kvelden: «Jeg skal legge meg kl 22 i kveld, for jeg trenger søvn.». «Ops. Der var visst klokka 23.». «Oj, hvor ble det av det siste kvarteret?». «Klokka er halv ett. Vips i seng.».

Så rart. Jeg er sikker på at minuttene går raskere på kvelden.

Der hvor jeg fant roen

Jeg har tidligere nevnt feriens skyggeside. Nå er det på tide at jeg forteller litt om det fine.

Jeg begynner med Aran Islands. Fra Galway reiste vi med buss en halvtimes tid, før en båt tok oss ut til Inishmore, den største av de tre Aran-øyene. Barclay ønsket oss velkommen på B&B, og spurte hvor lenge vi ville være der. Tidligere på reisen hadde vi sovet en natt på hvert av stedene, men vi sendte hverandre et raskt blikk før vi sa «vi tar to netter».

Øya er ikke stor. Ca 35km2, og rundt 800 innbyggere. I «byen» var det noen få spisesteder, en genserbutikk, en malplassert Supermac og en Sparbutikk. Hestedrosjer og turistminibusser ventet oss, men vi hadde allerede bestemt oss for å sykle. Et fish’n’chips-måltid ble inntatt før vi leide sykler til 10 Euro dagen. Sykkelforholdene var perfekt for en utrent som meg, og med øyas størrelse begrenset det seg selv hvor langt vi kunne sykle før vi måtte tilbake. Både innfødt og andre turister var usedvanlig hyggelige, og man fikk alltid et nikk, smil og ‘Hello!’ når man møtte noen på veien. Også dagen etter var det ut på sykkel etter den sedvanlige egg- og baconfrokosten. Vi syklet på kryss og tvers, og satt også fra oss syklene og ruslet opp til Fort Aengus hvor det i tillegg til gamle ruiner også var stupbratte klipper med 85 meter ned til vannet. Fullstendig nydelig.

Kjæresten hadde tilsynelatende stor glede av å prøve å bli kvitt meg; «50 Euro om du hopper inn til de oksene.» «50 Euro om du gjemmer Guinnessen til fylliken mens han er på do». «50 Euro om du hopper utfor der». Jeg lot meg aldri lure.

Jeg kunne fortalt alle detaljer om landskap, måtider, dyr, alle ruiner og den lokale fylliken. Men det som var virkelig best med Aran Island var den overveldende følelsen av sinnsro som jeg følte der ute. Ikke en eneste skandinav var å høre bortsett fra kjæresten. Helt blottet for stress, uromomenter, tidspress og forventninger. Bare total og fullstendig ro. Det var rett og slett sårt å reise derifra, men jeg er desto mer sikker på at jeg må reise tilbake, og neste gang for å være der lenger.

Jeg vender tilbake. Jeg bare vet det.

Konsertåret så langt

Jeg tyvstartet i november i fjor med Arcade Fire i Oslo Spektrum. Etter å ha lest avisenes anmeldelser etter bandets opptreden på fjorårets Hove-festival, var jeg ikke i tvil om at jeg måtte se de. Og det angret jeg virkelig ikke på! Det var tidvis magisk, og jeg stod rett og slett fjetret under hele konserten. Jeg fikk en ubeskrivelig trang til å tromme sammen vennegjengen for å starte et band, for det så absolutt ut som de hadde det vanvittig gøy. Høydepunktet for meg den kvelden: Intervention og Ocean of Noise.

Februar kom og det gjorde The Cure også. Robert Smith som et litt keitet lykketroll gjennomførte så til de grader. Av de siste konsertene jeg har vært på, har nok The Cure vært blant de jeg har hatt minst forhold til. Jeg kunne synge med (ikke at jeg gjorde det, men jeg KUNNE ha gjort det) på 5-6 låter, så det sier seg selv at under en konsert som varte i nærmere tre og en halv time, så var det enkelte låter som var ukjente for meg. Men det gjorde ingenting. Og akkurat når man trodde at nå må de gi seg, nå kan det ikke bli bedre, så ble det bare enda bedre. Heldigvis hadde vi veldig gode sitteplasser, for jeg tror konserten muligens vil føltes litt i lengste laget om jeg hadde hatt ståplass.

April. Jeg må ikke glemme april. I april så jeg Kåre Virud Band med Lars Saabye Christensen (Norsk Utflukt med en liten variasjon) på Herr Nilsen. Jeg har sett Kåre mange ganger de siste ti årene, og hver gang blir jeg like overrasket over at den mannen ikke er mer kjent. Det er simpelthen blues på sitt beste. På norsk! Jeg gleder meg allerede til neste gang.

Nick Cave. I mai så jeg endelig Nick. Nick som forførte meg i 1994 med Do You Love Me, og som aldri har veket siden. Jeg innrømmer at jeg ble ørlitegranne provosert et par år senere da han lagde en sviske med Kylie og virkelig ble allemannseie. Men hey – man er da overbærende, så jeg lot det passere. I Oslo Spektrum hadde vi sitteplasser på en av de bakerste radene, og jeg var brilleløs. Det var stor nedtur at jeg ikke engang greide å se om han hadde bart, men jeg så bevegelsene og var rett og slett salig og begeistret. De eneste som skuffet var publikum som virket en smule tamt. Men Nick sa «I love you!», og jeg er helt sikker på at han så rett på meg akkurat da. Jeg elsker deg også, Nick.

Juli startet fantastisk med helten som har fulgt meg lengre enn noen andre; selveste Cohen. Han fant jeg på midten av 80-tallet og ble bare mer og mer forelsket. Nå nylig måtte jeg innse at drømmejobben som Cohens kordame på 80-tallet må vike for mer realistiske drømmer. Mannen imponerte meg til de grader denne vakre kvelden på Bislett. 74 år, smilende, forførerisk, ydmyk. 3 timer kun avbrutt av en liten pause hvorpå han løpende inn på scenen igjen. Kveldens høydepunkt for meg? Closing Time. Så mye energi, litt ekstra uptempo, og fra før en av mine desidert favoritt-Cohen-låter. Kveldens overraskelse? Webb Sisters’ fremføring av If It Be Your Will. Så fryktelig vakkert. En streng fotokontrakt gjorde at verken Dagbladet eller VG kom med noen anmeldelse av konserten. Veldig skuffende; jeg hadde gjerne lest en velskrevet anmeldelse selv om den manglet bilder.

Og i går var det altså Bruce Springsteen, allerede omtalt i forrige bloggpost. Og her jeg sitter nå skulle jeg så veldig ønske at jeg også i kveld var på Valle Hovin og fikk ta enda mer del i energien fra Sjefen sjøl.

Om et par uker er det Waterboys i Arendal på Canal Street Festival. Og jeg håper også resten av året bringer ihvertfall Neil Young, Emmylou Harris og Ulf Lundell. A good year!

Oh. My. God.

Konserten er over.

«Du skal vel sitte på?», spurte jeg naboen i formiddag. Men jeg kjørte alt for sent på dagen for henne. Hun skulle være på Valle Hovin klokken 15 for å sikre seg en plass lengst fremme. Henne om det, tenkte jeg. Jeg er alt for lat til sånn. Bilen ble parkert i Møllergata, og det ble en fin rusletur opp til konsertarenaen. Var på plass over en time før helten gikk på scenen, men det var allerede tett med mennesker på alle gode plasser. På veien opp hadde jeg tenkt på min venninne som påpekte at Bruce er mest pop blant trøndere. Jeg fnøs av henne da hun sa det, men kom til å tenke på at de fleste jeg kjente som skulle dit er trøndere. Meg selv inkludert. Og ganske riktig; ut i fra hva jeg kunne høre var bartefolket nesten overrepresentert. De var overalt!

Oppe til venstre for scenen ble vi stående, og lovpriste storskjermene da konserten startet. Hva skal jeg si? Det var mindblowing. En endeløs serie høydepunkter. Jeg tenkte at jeg måtte komme bort til pølseboden for å kjøpe noe drikke straks det kom til et litt flatere punkt, men det punktet kom aldri. Jeg har lyst til å skrive noe bra om all energien. Hvordan jeg kjente en salig blanding av klump i halsen og latter da den nydelige, lille jenta sang Hungry Heart. Hvordan skyene drev vekk, og hvordan han bergtok. Men det var nesten ubeskrivelig. Én ting er sikkert; jeg kunne gnagd av meg venstre arm for å få stå nede ved scenen sånn som naboen.

«Hva var høydepunktet?», spurte kjæresten. Hmm. Det var vanskelig å svare på. Because the Night. Eller Last to Die. Eller forresten… kanskje Long Walk Home? Eller publikumsønsket Cover Me? Cadillac Ranch? Umulig å si.

Men det var fantastisk, og Bruce-rusen kommer til å vare lenge.

Anmeldelser: VG, Dagsavisen, Aftenposten,  og Dagbladet.

Not in my summer clothes

Endelig har dagen kommet. 5. desember satt jeg på et kurs i Bergen, og billetter til Springsteen skulle legges ut. Kurslederne ga meg tillatelse til å bruke litt tid på billettanskaffelse. Jeg åpnet billettservices nettsider kvart på 9, og ble satt i kø. Jeg ringte også billettservice. Etter en time hadde jeg endelig fått billettene til engasjert applaus fra de andre kursdeltagerene.

Jeg har gledet meg og gledet meg. Noen vil kanskje kalle det naivt, ja på grensen til dumhet, men i mitt hode har det faktisk aldri vært noen tvil om at solen skulle skinne i kveld. Først i går kveld gikk det opp for meg at det garantert blir gråvær, og mest sannsynlig regn. Sommerkjolen får ligge, og jeg skal finne frem støvler, ullgenser og regnfrakk. Lebestift og et kashmirsjal. Jeg er uansett sikker på at det blir en kveld helt uten sidestykke, skal jeg tro anmeldere fra de svenske avisene.

Jeg vet at det ikke blir sånn, men jeg tillater meg uansett å sette opp min drømmesetliste i tilfeldig rekkefølge:

• Dancing in the Dark
• Because the Night
• The River
• Radio Nowhere
• I’m on Fire
• Thunder Road
• Badlands
• Born to Run
• Darkness on the Edge of Town
• Long Walk Home
• Magic
• Girls in Their Summer Clothes
• Tougher Than the Rest
• Paradise

Og alle de jeg har glemt innimellom der. Det ble en i-full-fart-liste.

Jeg er klar!

Det brant

Ski Storsenter brant.

Oppsummering: En brannbil tok fyr, og eneste personskade var en brannmann som forstuet ankelen. Heldigvis er brannen nå under kontroll, ellers hadde jeg vært noe bekymret for Ski-folkets sikkerhet.

Ode til Avil

Nærast er du når du er pålogga.

Noko blir borte når du er offline.

Dette kallar eg vennskap, eg veit akkurat kor du er.

Før var kveldane fylde

av RL, sure sokkar og boss

No sitt to bortgjøymde kompjutervifter og surrar i mellom oss.

 

Takk for at du sitter sammen med meg i kveld, Avil. Unnskyld for at det ikke rimte hele veien. Men du vet at det kommer fra hjertet.

Stakkars deg, da!

Du som kom til siden min ved å søke på «savner henne+angrer+forandret+17 mai». Noe du ønsker å snakke om? Fant du det du lette etter hos meg?

I’m listening.

PS: Og alle dere som kommer hit ved å søke på «jobbe som jordbærplukker», beklager at dere kommer hit fånyttes.

Alt er forgjengelig

Jeg er tilbake i barndomshjemmet på sommerferiebesøk. Nå med eget barn, og det kunne vært moro å vise ham «mine steder» fra barndommen.

Jeg hadde en stor sten. Eller vi hadde en stor sten, rettere sagt, for vi var ganske mange som delte på den. Den stod plassert i skogen bak huset vårt. Når jeg satt på den kunne jeg se hele verden, ihvertfall forbi garasjen og ned til gartneriet og ut på fjorden. Selv om det tok et minutt å gå opp til den, så hendte det at vi tok med matpakke, for stenen var nesten det beste stedet i verden.Nå står det et stort hus der stenen lå. Det kan hende at stenen fremdeles står det like bak huset, men sjarmen med stenen forsvant nok da utsikten ble borte.

Morfar har hus ved siden av mine foreldre. Han har en stor hage med alskens busker, bær og trær. I hagen stod et kirsebærtre. Det var stort, og hadde en fin gren som jeg kunne ligge på. Og der lå jeg og studerte småkryp og slappet av. Nå har han fjernet kirsebærtreet og plantet et nytt.

Det var en åker. På den kunne jeg løpe så fort jeg bare orket og veive med armer og ben uten at noen bonde kjeftet på meg. Det har kommet et boligkompleks der nå.

Naboen hadde en hekk. Den var alltid velfrisert, som en labyrint og perfekt for gjemsel. Nå har det kommet en ny mann der og ikke friserer han hekken. Hele den store hagen er nesten en eneste stor hekk, og ikke vil jeg gå dit for å spørre om å få leke gjemsel heller.

De har satt en trapp i akebakken min.

Steingjerdet hvor jeg pleide å ha butikk hvor jeg solgte selvmiksede sjampoer er revet.

Heldigvis er skogen der fremdeles. Vi gikk tur der i dag, og det var fint å kjenne igjen stien og røtter selv om det er 20 år siden sist. Vi fant blåbær på de samme stedene, markjordbær og tok en rast på den samme benken. Og det begynte å regne da vi var halvveis. Godt noe er som det pleide.

Sommerstemning

Det er ikke alltid like lett å fange sommeridyllen med et kamera når man er på ferie. Kanskje ikke så rart, da det her i Trøndelag akkurat nå sludder sidelengs.

God sommer.

Et slags reisebrev

Fullt forståelig om dere ikke leser. Det er mest skrevet som et ledd i min posttraumatiske selvterapi.  

Det gikk egentlig på tverke fra det øyeblikket han spurte om han ikke kunne komme til meg kvelden før vi skulle dra for at vi skulle utvide ferien litt. En del av meg danset lykkelig i ring og ropte «Ja ja jaaa!», mens en helt annen del ristet mistrøstig på hodet og hvisket «Nei nei neeei…». Sistnevnte del av meg er nemlig fullstendig klar over at jeg ikke går på do med en kjæreste i nærheten. En helg går fint. 5 dager sammen i påskeferien gikk med et nødskrik. Nå kom altså mannen og foreslo å utvide ukessamværet vårt med en dag.

Torsdag var hektisk på jobb, og hektisk etter jobb frem til vi benket oss i sofaen med Pogues og Waterboys etterfulgt av «Min venstre fot». Altså ingen dobesøk på torsdag.

Fredag var det avreise. Jeg prøvde så kjekt jeg kunne å si til meg selv at det var jo bare å bommelomme litt på flyplassen. Ikke noe problem. Men det var det. Vi kom frem til Dublin, og gikk ut i byen etter å ha lagt fra oss bagasje. Vi spiste italiensk og hadde det veldig hyggelig. Jeg bestemte meg for at det måtte bli mye kaffe og røyk i ferien. Det hjelper jo på systemet. Nytt forsøk i restauranten. Njet.

Vi våknet lørdag morgen og kjæresten strekte seg dovent og sa «Aaah. Er det ikke fint å våkne opp med den du elsker?». «Jeg må på do», tenkte jeg, men svarte «Jo. Jeg er heldig.».
Vi reiste med toget til Galway, og ankom byen i øspøsende regn. (Jeg elsker forresten å være ute i regnet når jeg er på ferie, men ikke like mye når jeg er hjemme. Rart.)
Vi fant et B&B utenfor sentrum, ruslet tur inn til byen, shoppet litt, og drakk mye kaffe. Jeg passet på å røyke litt overdrevent før hver pub jeg stanset ved for å gå på do. Til ingen nytte.
Lykken var stor da vi kom tilbake til B&B og kjæresten annonserte at han ville ta en løpetur. Endelig alene! Jeg kjente systemet jobbe mens han iførte seg løpetøy. Benket meg med en gang han var ute.
Glem det. Helt umulig. Bom fast.

Søndag reiste vi ut til Aran Islands, og her kommer det et par dager hvor det stod ganske dårlig til på dofronten for min del. Jeg kapitulerte og innså at jeg ikke ville komme til å greie å gå på do så lenge vi var der ute. (Sånn bortsett fra det så var det omtrent de to fineste dagene jeg noensinne har hatt. Og jeg syklet milevis. Enn det!)

Tirsdag var det en kjapp tur innom Galway igjen. Det var nå 6 dager siden forrige dobesøk, og situasjonen begynte rett og slett bli veldig, veldig kritisk. Jeg overtalte kjæresten til å sitte igjen på en pub mens jeg skulle «ut og se etter noen klær». Jeg hadde nemlig sett meg ut et apotek rett oppe i gata. Inne på det apoteket fant det sted en samtale så pinlig at jeg rett og slett ikke kan gjengi.
På vei tilbake til puben og tok en kjapp titt på esken. Så det stod 2-4 tabletter. Jeg inntok, og skylte ned med kjærestens kaffe da jeg kom inn. (Man blir så tørst av å titte i butikker, kjære.)
Inne på toalettet tok jeg en nærmere titt på esken. Virkningen skulle inntreffe ca 8-12 timer etter inntak. Etter mine beregninger kom jeg til å få en aldeles strålende natt.

Vi tok bussen til Clifden. Hjertet sank da jeg så rommet vårt. Det var vindu mellom soverom og toalett. Jeg kunne høre kjæresten min puste da han var der inne. Vi gikk tur ute og i byen, og jeg prøvde virkelig, virkelig da vi spiste middag ute. Men det var plent, plent umulig.
Natten kom, og i dét vi sovnet med kroppene innfiltret i hverandre (dette er noe som bare skjer på ferie), så startet magen min med en voldsom aktvitet. Jeg sov i bruddstykker den natten, og veide grundig tarmslyng vs. ødelagt stolthet. På et mirakuløst vis klarte jeg meg gjennom natten, og gjennom frokost. Under frokosten sa jeg så overbevisende jeg kunne «Jeg synes du skal gå til den katolske messen etterpå. Det hadde nok sikkert vært interessant. Jeg kroer meg litt med en bok på sengen imens.».
Han gikk rett på.
«Bye, my love», sa han da han var på vei ut. «Herregud, så lang tid du bruker på å komme deg ut», tenkte jeg, og kysset ham hadetbra.

Relief.

Jeg følte meg langt mer opplagt etterpå. Han sa at det virket som jeg hadde kost meg veldig mens han var borte, der jeg slanget meg nydusjet i sengen med en bok.

Vi reiste tilbake til Galway igjen, var der et døgn, og så hadde vi tilslutt et døgn i Dublin igjen. Alt gikk på skinner.

Ting man MÅ før man fyller 30

Det er under 6 timer til jeg ikke lenger er i 20-åra. Jeg tror jeg er komfortabel med det, men jeg har ofte hørt at noen ting bare MÅ man gjøre før man fyller 30. Jeg har kommet over en liste. Hva skal man si?

1. Spandert øl på alle i puben  (Det forundrer meg ikke om jeg har gjort det)
2. Svømt med ville delfiner (Never)
3. Klatret i et fjell (Klatret er litt overdrevet)
4. Kjørt en test-tur med en Ferrari (Njet)
5. Vært inne i en pyramide (Nope)
6. Holdt en tarantella (Nei)
7. Hatt et bad med levende lys og selskap av en spesiell (Han var vel kanskje spesiell akkurat da)
8. Sagt «Jeg elsker deg» – og ment det (Jadda)
9. Hugget ned et tre (Et lite et…)
10. Gjort en striptease for noen… (Tviler jeg på)
11. Hoppet i strikk (Nei. Hadde ikke turt. Jeg kunne kanskje blitt skutt opp i lufta)
12. Besøkt Paris (Dessverre)
13. Sett en seanse med lyn og torden på havet (Fra land)
14. Vært oppe hele natten og sett soloppgangen før man legger seg (Maaange ganger)
15. Sett nordlyset (Yes)
16. Gått på et stort sportsarrangement (VM i hopprenn)
17. Gått alle trinn opp i det skjeve tårnet i Pisa (Nei)
18. Dyrket og spist egne grønnsaker og urter (Ja, noen urter)
19. Tatt på et isfjell (Nei)
20. Sovet under stjernene med himmelen som tak (Mange ganger)
21. Skiftet bleier på en baby (Veeeldig mange ganger)
22. Flydd en tur i luftballong (Nei)
23. Sett meteor-regn (Nei)
24. Blitt full på champagne (Ja) 
25. Gitt mer enn du egentlig har kunnet til veldedig forhold (Nei)
26. Sett på himmelen gjennom et teleskop (Ja)
27. Hatt en ustyrlig latterkrampe på et verst tenkelig tidspunkt (Ja)
28. Hatt matkrig (Selvfølgelig)
29. Veddet på en vinnerhest (Yes)
30. Tatt en sykedag selv om du har vært frisk (Ja)
31. Invitert en vilt fremmed ut (Åhjada)
32. Hatt en snøballkrig (Jepp)
33. Kopiert rumpen din på kontorets kopimaskin (Nei, faktisk ikke)
34. Skreket så høyt som overhodet mulig (Ja)
35. Holdt et lam (Ja)
36. Iscenesatt en favorittfantasi (Nei, tror ikke det)
37. Badet naken natterstid (Tror ikke det)
38. Tatt et iskaldt bad (Ja)
39. Hatt en meningsfull samtale med en tigger (Nei)
40. Sett en solformørkelse (Ja)
41. Kjørt berg- og dalbane (Ja)
42. Scoret mål (Ja. I hjørnefotball. Det var et stort øyeblikk i lille Lindas liv)
43. Løpt et maraton (Nei. Det skulle tatt seg ut)
44. Danset som en gal uten å bry deg om tilskuerne (Ja, jeg har visst det)
45. Fjernadopert et barn (Ja. Han het noe sånt som Anal Kanal. Anhal Khanahl eller noe)
46. Besøkt forfedrenes fødested (Ja. I Folldal og Selbu)
47. Følt deg lykkelig over livet ditt, om enn bare for en stakket stund (Oh yes)
48. Lastet ned musikk og film (Javisst)
49. Besøkt alle de store norske byene (Har ikke vært i Stavanger)
50. Elsket jobben din (Ja)
51. Tatt vare på en drita person (Jeppsi peppsi)
52. Hatt nok penger til å være oppriktig tilfreds (Ja. Så lenge det varte)
53. Hatt fantastiske venner (Ja, det har jeg fremdeles. De beste!)
54. Danset med en fremmed i et fremmed land (Jeg tror ikke jeg har danset noe særlig i fremmede land etter at jeg fylte 8 )
55. Sett ville hvaler (Nei)
56. Stjålet et gateskilt (Nei)
57. Backpakket i Europa (Nei)
58. Reist på loffen i landet ditt (Nei. Jeg trailerhaiket fra Trøndelag til Oslo en gang, men det teller ikke helt)
59. Fjellklatring med eksperter (Nei)
60. Jugd for utenlandske myndigheter for å unnslippe bot (Ikke som jeg kan huske)
61. Gått midnattstur på stranden (Ja)
62. Hoppet i fallskjerm (Nei)
63. Besøkt Irland (Om to uker. To uker for sent)
64. Hatt hjertesorg lenger enn du faktisk hadde forholdet (Ja)
65. Truffet noen fremmede i en restaurant og spist sammen med disse (Ja)
66. Besøkt Japan (Nei)
67. Løftet din egen vekt i benkpress (Haha, særlig)
68. Melket en ku (Ja)
69. Alfabetisert platesamlingen (Ja)
70. Latt som du var en superhelt (Stadig vekk)
71. Sunget karaoke (Ja. Grøss.)
72. Holdt sengen en hel dag (Jada)
73. Posert naken foran fremmede (Nei)
74. Dykket (Bare med snorkel. Det var ganske teit)
75. Hatt deg til «Let’s Get It On» av Marvin Gaye (Nei)
76. Kysset i regnet (Ja)
77. Lekt i gjørmen (Ikke etter fylte 7)
78. Lekt i regnet (Ja)
79. Vært på drive-in kino (Nei)
80. Gjort noe du skulle ha angret, uten å angre (Masse)
81. Besøkt den kinesiske muren (Nei)
82. Prøvd rafting i Sjoa (Nei)
83. Kuttet ut Internet Explorer og testet ut nye browsere (Nei. Hjelpes.)
84. Startet en egen business (Nei)
85. Blitt forelsket uten å få ditt hjerte knust (Ja)
86. Gjort unna et kurs via nettstudier (Nei, bare påbegynt)
87. Gått på kunstkurs (Nei)
88. Utkjempet en gentlemanskamp for en kvinnes skyld (Nei)
89. Spilt playstation i mer enn 6 timer i strekk (Nesten)
90. Blitt gift (Nei)
91. Vært med i en film (Nei)
92. Gått uinvitert på fest (Nei)
93. Elsket noen du ikke skulle elsket (Næsj)
94. Kysset noen så lidenskapelig at de ble svimle (Ja)
95. Blitt skilt (Nei)
96. Hatt sex på kontoret (Nei)
97. Gått uten mat i 5 dager (Ja)
98. Bakt kake fra bunnen av (Ja)
99. Vunnet «Verst Kledde»-prisen i en konkurranse (Ikke som jeg vet om)
100. Kjørt gondol i Venezia (Nei)
101. Fått en tatovering (Nei)
102. Funnet ut at teksturen i et eller annet materiale har tent deg (Nei)
103. Spilt paintball (Nei)
104. Vært på TV som en ekspert (Nei)
105. Fått blomster helt uten grunn (Nei)
106. Masturbert på et offentlig sted (Nei)
107. Fått blackout etter en fest (Ja, det skal ikke stå på det)
108. Strikket en sokk (Nei)
109. Opptrådd på en scene (1. mai i Folkets hus i Hommelvik. Jeg tipper vi snakker 1990.)
110. Vært i Las Vegas (Nei, det blir senere)
111. Spilt inn musikk (Ja. Jeg og bandet mitt Three Little Dudes spilte inn en ganske heftig tape)
112. Spist hai (Bare smakt litt )
113. Hatt et one-night stand (Jada)
114. Vært i Thailand (Nei)
115. Sett Siouxsie live (Nei)
116. Kjøpt et eget bo (Ja, to ganger)
117. Vært i en kampsone (Nei)
118. Hatt et kjæledyr (Ja, katter og gullfisk. Nå har jeg en katt)
119. Vokset eller barbert bort uønsket hår (Hele tiden. Hver dag er en kamp)
120. Vært på cruiceskip (Nei, ikke større en Stena Saga)
121. Snakket mer enn ett språk flytende (Yes)
122. Vært i slosskamp for å forsvare noen (Nope)
123. Skrevet ut ugyldige sjekker (Nei)
124. Opptrådd i «Rocky Horror Show» (Nei) 
125. Lest – og forstått – din kredittrapport (Ja) 
126. Oppdratt barn (Ja)
127. Kjøpt favorittleketøyet fra barndommen, og lekt med det igjen (Nei, men jeg har veldig lyst på en Commodore 64)
128. Fulgt ditt favorittband eller artist på turné (Nei)
129. Gitt navn til din egen stjernehimmel (Nei)
130. Vært på eksotisk sykkeltur i et fremmed land (Nei)
131. Funnet ut noe ekstraordinært om slekten (Det er BARE ekstraordinære ting i slekten)
132. Sittet i en park og grillet og drukket vin med dine aller beste venner og følt at
132. livet neppe kan bli bedre (Åhja!)
133. Flyttet til en ny by og startet helt på nytt (Yess)
134. Omskolert deg og startet med det du egentlig ville gjøre (Nei)
135. Danset naken hjemme i stuen. (Ja!)
136. Sunget høyt i bilen og ikke stoppet selv om fremmede har observert deg (Haha. Jeg stoppet.)
137. Farget håret (Siden jeg var 15)
138. Nektet å putte silikon i kroppen (Tør ikke)
139. Nettopp: Levd uten mobil i én måned! (Ikke siden jeg fikk min første i 97)
140. Hatt artikler eller leserinnlegg på trykk i landets største blad eller avis (Ja)
141. Sett Kongen i det virkelige liv  (Bare på lang avstand)
142. Jobbet som jordbærplukker (Ja)
143. Styrt et fly (Nei)
144. Sydd noen sting på kroppen (Ja)
145. Knust noens hjerte (Kanskje?)
146. Vært vitne til et dyrs fødsel (Ja)
147. Blitt sparket fra jobben (Nei)
148. Vunnet penger i et TV-show (Nei) 
149. Brukket et ben eller forstuet noe (Brukket ankelen)
150. Vært på jakt (Nei)
151. Vært på fotosafari i Afrika (Nei)
152. Kjørt motorsykkel (Nei)
153. Invitert dine foreldre på en flott middag (Ja)
154. Piercet ører eller nese (Bare ører)
155. Skutt med luftgevær (Ja)
156. Sanket blåskjell (Nei)
157. Ridd på hest (Mange ganger)
158. Operert (Nei)
159. Hatt sex på et tog (Ja)
160. Vært på reiselivsmesse (Nei)
161. Haiket fra en by til en annen (Fra Hommelvik til Trondheim, teller det?) 
162. Sovet deg gjennom en hel flytur (Nei)
163. Vært våken i 24 timer (Jada)
164. Vært på elgsafari i Norge (Nei)
165. Besøkt alle kontinentene (Nei)
166. Spist snegler (Ja)
167. Spist kengurukjøtt (Nei)
168. Blitt forelsket i en annen del av verden (Nei)
169. Vært donor (Nei)
170. Spist sushi (Ja)
171. Blitt avbildet i en avis (Ja)
172. Hatt to sunne langvarige forhold i livet (Tja)
173. Endret noens tankesett på grunn av noe du brenner for (Jeg håper det)
174. Fått noen sparket for usømmelig oppførsel (Nei)
175. Gått tilbake til skolebenken (Nei)
176. Stått på vannski (Nei)
177. Byttet navn (Nesten)
178. Tatt på en kakerlakk (Bare via en sko) 
179. Spist stekte grønne tomater (Nei)
180. Lest «100 års ensomhet» (Nei)
181. Spart på en av skolebøkene og lest den på nytt (Bladd litt i)
182. Spist i en restaurant og tatt med deg bestikk og krydderbøsser hjem fordi du
182. trengte det (Nei, men jeg tok med salt- og pepperposer hjem fra McDonalds mens jeg levde hybellivet)
183. … og blitt utestengt fra samme restaurant fordi de fant ut hvem som stjal (Nei)
183. bestikket deres
184. Lært deg en kunstart (Næsj)
185. Flådd en høne (Never)
186. Bedt om unnskyldning (Mange ganger)
187. Droppet skolegjenforeningene (Ja. Dessverre)
188. Kommunisert med en som ikke prater ditt språk (Ja)
189. Blitt valgt til en offentlig gjerning (Nei)
190. Gått ned ti kilo (Ja, etter fødsel, teller det)
191. Tenkt for deg selv at du lever ut din drøm (Ja) 
192. Lakket en bil (Nei)
193. Snekret ditt eget møbel (Nei)
194. Solgt et av dine kunstverk til en vilt fremmed (Nei)
195. Leid sykkel i Amsterdam (Nei)
196: Kunne dialogen i din favoritfilm utenat (Ja, fra Thelma & Louise)
197: Vært dj (Bare en litt slitsom en på hjemmefester)
198: Funnet navnet ditt på veggen på din favorittbar (Nei, dessverre)
199: Blitt dumpet via telefonen (Ja)
200: Blitt arrestert for mild overtredelse av loven (Ikke arrestert, bare tatt med på en lang kjøretur)

Noe har jeg gjort, men jeg merker at det blir litt knapt med tid for resten. Jaja.

Så… Hva har jeg gjort?

Det er ikke mye til blogging om dagen. Av og til lurer jeg selv på hvorfor dagene bare fyker avgårde. Hva har jeg egentlig drevet med?

Nok en gang har jeg begynt i ny jobb. Det er faktisk den 4. jobben på et år. Jeg unnskylder meg med at jeg var 7 år i samme firma før det, og at jeg måtte tillate meg å prøve ut litt. Nå har jeg et engasjement på et år. Ingenting å klage på so far.

Venninne Camilla og jeg har vært på Verdiløse Menn på Nationaltheateret. Det var helt vanvittig bra! Vel visste jeg at musikken var knall, men det var så mye humor og så velspilt at jeg bare hadde lyst til å se det en gang til. Lurer på hva Jokke hadde sagt om han visste om fulle hus på teateret. Jeg måtte kjempe mot lysten til å gaule med.

Jeg har hatt fest. Min venninne Elisabeth fylte 30 år i mars. Om noen få dager er det min tur. Derfor hadde vi en fest for noen helger siden. Vi leide 2. etasje i Pavillion i Maridalsveien. Det var mange som ikke kunne komme av diverse årsaker, men vi var rundt 40 stykk, og jeg håper alle hadde det like fint som det jeg hadde. Det var veldig alright å samle venner fra ulike steder.

Jeg har – endelig! – sett min store helt Nick Cave. Blandede kritikker i avisene, men for meg var det amazing. Vi satt ca en kilometer fra scenen, men jeg var fullstendig fjetret. Rett og slett forelsket i Nick!

17. mai var for meg, som for alle andre, kald og våt. Sønnen gikk i toget for første gang. Jeg stod spent på sidelinjen og fulgte med, men fikk ikke øye på ham før de hadde passert. Ett eneste bilde av ham i toget, og det er av bakhodet hans. I ull-lue for anledningen.

Kompis Bjørn tok endelig ansvar for vegg-situasjonen, siden jeg ikke var istand til det selv. Bevæpnet med slagdrill og vater kom han på besøk og klatret i stige og fikk endelig bildet opp på veggen. Noen vil kanskje påstå at det henger skjevt. Til det vil jeg si at Bjørn vatret, og bildet henger helt rett. Men det viste seg faktisk at hele leiligheten min er skjev. En ganske sjokkerende oppdagelse faktisk. Jeg lever diagonalt. Jeg er uansett fornøyd med resultatet:

Sånn ellers går dagene med til sønnen, venner, nyte været, ørkesløs surfing og everyday life. Stadig med de beste intensjoner.

 

Så rart!

Noen ting er mer greit enn andre, tenker jeg.  Og det er helt greit at noen ting er mer greit enn andre. F.eks. er det helt greit at jeg ikke røyker i bilen når jeg har med meg en passasjer som ikke liker det.

Men så har jeg disse tingene som ikke er like greit for andre. Frysing, for eksempel. Det er ikke greit for andre at jeg er en frysepinn. Det er mye mer legitimt å være varm enn å fryse. Har dere tenkt på det? Å si oppgitt at «nå er det jammen varmt, vi må nok lufte litt.». Så lufter man. Om jeg sier i et annet tilfelle at jeg fryser og om vi ikke kan lukke vinduet litt, så hører jeg som oftest at «nei, vettuhva! Det er da ikke kaldt nå.». Så må jeg fortsette å fryse. Frysing er teit i følge den gemene hop.

Også telefonering. Noen er ikke komfortable med SMS. Jeg liker ikke å snakke i telefonen. Jeg taper alltid i slike situasjoner og må finne meg i å prate.

Noen himler med øynene over de som aldri kommer seg til treningsstudioet, men samtidig er det veldig viktig å finne parkeringsplass nærmest mulig inngangen til butikken.

The ballad of the wall

Jeg har en vegg. Den er ganske høy. Når man først har en høy vegg må man gjøre noe med den, mener jeg.
Derfor kjøpte jeg et 2 meter høyt bilde, som jeg tenkte å henge opp på den. Det startet som en flyktig tanke. Som kom tilbake. Det utviklet seg til en besettelse hvor jeg knapt kunne vente med å få påsken overstått slik at jeg kunne kjøpe bildet. Først i etterkant slo deg meg hvor innmari vanskelig det skal være å komme 5-6 meter opp på veggen. Ingen jeg kjenner var i besittelse av en gardintrapp. Jeg vurderte å sette en stol oppå en kommode oppå kjøkkenbordet mitt. Helt til min venninne Trine påpekte at jeg ikke er spesielt koordinert og at motorikken ofte er så som så. Hun hadde unektelig et poeng. Jeg ringte vaktmester. Beklager, han kunne ikke hjelpe. Det står en stige ved en husvegg her inne på borettslaget, men den så fryktelig stor ut, og veldig tung. Jeg turde ikke engang prøve på egen hånd. I slike situasjoner hadde det vært en fordel å hatt Spiderman på vennelisten. Noen har foreslått trampoline. Noen har foreslått å kaste bildet opp på veggen sammen med noen spiker og en hammer. Noen har foreslått å henge det lavere på veggen. (Bak TVen.).

Jeg har altså et bilde. Og en vegg som trenger et bilde.

Enn at det skulle være så vanskelig.

To be continued.

Dokudrama: Sofa fra IKEA

Som tidligere nevnt har jeg ventet på en forsinket sofa til min nye leilighet. Halvannen måned etter at jeg bestilte den ble den i dag endelig levert.

Automatisk tanke før de kom og leverte den: Blir fint for meg og poden å spise fredagspizzaen i ny sofa. Jeg så visst for meg at den var ferdig montert da den ble levert. Det må ha vært et øyeblikk tanketomhet. Den var såvisst ikke montert. 2 deler sofa, ca 12 deler til ben, skruer, umbracodingser (?) og 4 trekk. Ny automatisk tanke: Hva er vitsen med å ha kjæreste når han ikke er her når det gjelder?

Jeg ble rett og slett litt overrumplet av alt dette. Jeg har tidligere kjøpt nattbord fra IKEA, og greide ikke engang å montere de selv. Og nå dette. Jeg dro litt forsiktig i plasten. Løsnet litt papp. Spurte en venninne om hun tilfeldigvis ikke hadde noe som helst å gjøre en fredagskveld. Det hadde hun. Så tenkte jeg at jeg bare måtte la dette stå til i morgen, for så å be kompis på middag med ilagt sofabygging. Tanken på å montere dette var rett og slett så uoverkommelig at jeg kjente et aldri så lite svetteutbrudd bare ved tanken.

På et eller annet vis åpnet jeg så mye på emballasjen at en bruksanvisning falt ut. Start med å sette på trekkene, stod det. Prøvende tok jeg av resten av bekledningen på sofadel 1, og fant tilhørende trekk. Begynte såvidt å tenke at de fleste jeg kjenner ville gått uredd løs på en sånn oppgave. Hvorfor skulle jeg se på dette som så nervepirrende? Det har jo ikke særlig mye med styrke og muskler å gjøre. Jeg så mer på bruksanvisningen, og åpnet litt usikkert den store pakken med ben. For å gjøre en lang historie litt kortere; jeg satte sammen sofaen min. Jeg forbløffes stadig av at ting blir som det skal dersom jeg bare følger anbefalinger og gjør riktige ting i riktig rekkefølge. Og det var jo ikke spesielt vanskelig en gang. Jeg må slutte med all denne tenkingen på forhånd.