Kampen fortsetter

Noen ting er mer greit enn andre, tenker jeg.  Og det er helt greit at noen ting er mer greit enn andre. F.eks. er det helt greit at jeg ikke røyker i bilen når jeg har med meg en passasjer som ikke liker det.

Men så har jeg disse tingene som ikke er like greit for andre. Frysing, for eksempel. Det er ikke greit for andre at jeg er en frysepinn. Det er mye mer legitimt å være varm enn å fryse. Har dere tenkt på det? Å si oppgitt at “nå er det jammen varmt, vi må nok lufte litt.”. Så lufter man. Om jeg sier i et annet tilfelle at jeg fryser og om vi ikke kan lukke vinduet litt, så hører jeg som oftest at “nei, vettuhva! Det er da ikke kaldt nå.”. Så må jeg fortsette å fryse. Frysing er teit i følge den gemene hop.

Også telefonering. Noen er ikke komfortable med SMS. Jeg liker ikke å snakke i telefonen. Jeg taper alltid i slike situasjoner og må finne meg i å prate.

Noen himler med øynene over de som aldri kommer seg til treningsstudioet, men samtidig er det veldig viktig å finne parkeringsplass nærmest mulig inngangen til butikken.

Jeg har en vegg. Den er ganske høy. Når man først har en høy vegg må man gjøre noe med den, mener jeg.
Derfor kjøpte jeg et 2 meter høyt bilde, som jeg tenkte å henge opp på den. Det startet som en flyktig tanke. Som kom tilbake. Det utviklet seg til en besettelse hvor jeg knapt kunne vente med å få påsken overstått slik at jeg kunne kjøpe bildet. Først i etterkant slo deg meg hvor innmari vanskelig det skal være å komme 5-6 meter opp på veggen. Ingen jeg kjenner var i besittelse av en gardintrapp. Jeg vurderte å sette en stol oppå en kommode oppå kjøkkenbordet mitt. Helt til min venninne Trine påpekte at jeg ikke er spesielt koordinert og at motorikken ofte er så som så. Hun hadde unektelig et poeng. Jeg ringte vaktmester. Beklager, han kunne ikke hjelpe. Det står en stige ved en husvegg her inne på borettslaget, men den så fryktelig stor ut, og veldig tung. Jeg turde ikke engang prøve på egen hånd. I slike situasjoner hadde det vært en fordel å hatt Spiderman på vennelisten. Noen har foreslått trampoline. Noen har foreslått å kaste bildet opp på veggen sammen med noen spiker og en hammer. Noen har foreslått å henge det lavere på veggen. (Bak TVen.).

Jeg har altså et bilde. Og en vegg som trenger et bilde.

Enn at det skulle være så vanskelig.

To be continued.

Jeg hadde en gang en sjef som gikk under tilnavnet Frk. Fiskeslim. Det luktet kattemat av ånden hennes. Ganske rart, for hun hadde ikke katt engang. Men den var intens og ganske påtrengende. Det ble ikke bedre av at hun hadde problemer med å respektere menneskers privatsfære, og trykket ofte ansiktet sitt litt for nærme mitt når hun snakket. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om henne, men jeg tror dette får holde for nå.

Nå er det lenge siden jeg har sett henne. Derfor var overraskelsen stor da lukten av henne plutselig var høyst tilstedeværende mens jeg satt i sofaen og leste. Da katten min gjespet på meg for andre gang skjønte jeg hvor den kom fra.

Jeg savner ikke Frk. Fiskeslim.

Her er et bilde av katten min. Han har et av sine heldige øyeblikk.

Det er ikke ofte jeg tar meg bryet med å anbefale noen en bok. Sannsynligvis fordi jeg selv sjelden tar i mot anbefalinger fra andre, men heller snubler over bøker og musikk på egen hånd. Og nettopp fordi dette hører til sjeldenhetene bør dere ta anbefalingen til etterretning.

Eg elska ho av Anna Gavalda. Oversatt av Tove Bakke. Jeg har lest mange gode bøker, men det hender ikke ofte at jeg lar meg bevege slik jeg gjorde av denne boken. Den var sår og god på samme tid. Med klumpen i halsen og et bevrende hjerte fulgte jeg dialogen mellom Chloé og svigerfaren. Og vekslet mellom å tenke at jeg aldri tør elske igjen og å ønske å gi meg totalt hen. Det var bare usigelig trist når boken var slutt.

Vakker - vakker - vakker.

Som tidligere nevnt har jeg ventet på en forsinket sofa til min nye leilighet. Halvannen måned etter at jeg bestilte den ble den i dag endelig levert.

Automatisk tanke før de kom og leverte den: Blir fint for meg og poden å spise fredagspizzaen i ny sofa. Jeg så visst for meg at den var ferdig montert da den ble levert. Det må ha vært et øyeblikk tanketomhet. Den var såvisst ikke montert. 2 deler sofa, ca 12 deler til ben, skruer, umbracodingser (?) og 4 trekk. Ny automatisk tanke: Hva er vitsen med å ha kjæreste når han ikke er her når det gjelder?

Jeg ble rett og slett litt overrumplet av alt dette. Jeg har tidligere kjøpt nattbord fra IKEA, og greide ikke engang å montere de selv. Og nå dette. Jeg dro litt forsiktig i plasten. Løsnet litt papp. Spurte en venninne om hun tilfeldigvis ikke hadde noe som helst å gjøre en fredagskveld. Det hadde hun. Så tenkte jeg at jeg bare måtte la dette stå til i morgen, for så å be kompis på middag med ilagt sofabygging. Tanken på å montere dette var rett og slett så uoverkommelig at jeg kjente et aldri så lite svetteutbrudd bare ved tanken.

På et eller annet vis åpnet jeg så mye på emballasjen at en bruksanvisning falt ut. Start med å sette på trekkene, stod det. Prøvende tok jeg av resten av bekledningen på sofadel 1, og fant tilhørende trekk. Begynte såvidt å tenke at de fleste jeg kjenner ville gått uredd løs på en sånn oppgave. Hvorfor skulle jeg se på dette som så nervepirrende? Det har jo ikke særlig mye med styrke og muskler å gjøre. Jeg så mer på bruksanvisningen, og åpnet litt usikkert den store pakken med ben. For å gjøre en lang historie litt kortere; jeg satte sammen sofaen min. Jeg forbløffes stadig av at ting blir som det skal dersom jeg bare følger anbefalinger og gjør riktige ting i riktig rekkefølge. Og det var jo ikke spesielt vanskelig en gang. Jeg må slutte med all denne tenkingen på forhånd.

Det er en rød tråd på VG Nett i dag. Alle vil tydeligvis skryte over at de har fingrene inntakte. Til og med dronningen er med.

“Er du bitter?”, var det en som spurte meg i dag. Halvt på fleip. Jeg trengte knapt å tenke meg om. Nei, jeg er ikke det. Jeg har hatt så mye bitterhet og nag boende i meg, at det har vært nødvendig med hard jobbing for å bli kvitt det. Og det er rart med det; hvor langt inne det sitter å kvitte seg med slike følelser. Finnes det en mer unyttig følelse enn bitterhet? Jeg har vært bitter på det meste; foreldre, medelever, kolleger, politikere, venner, kjærester, arbeidsgivere, trafikanter, leger, naboer… Ja. Veldig mange.

Som det har blitt sagt;  å bære på bitterhet er som å drikke gift og håpe på at den andre parten skal dø.

Tilslutt blir man spist opp innvendig av giften. Uspiselig å være sammen med. Uspiselig å være. Man holder ikke ut med alle disse idiotene som omringer en, og som bare er ute etter å plage en. Og det verste av alt; den man er bitter på merker det sjelden. What a waste!

For å gradvis slippe taket måtte jeg først innse at det var umulig å forandre andre mennesker. Å lære meg noe så grunnleggende som at jeg kun kan forandre meg selv, og mine reaksjoner på hendelser. Jeg måtte komme til erkjennelsen av at jeg er totalt maktesløs ovenfor andre mennesker. Strebe etter å akseptere de tingene jeg ikke kan forandre. Og å tørre å forandre på de tingene jeg faktisk kunne gjøre noe med selv. Det kan også sitte langt inne av og til. Så var det å godta at ting som hadde skjedd i fortiden hadde skjedd, og lære seg å leve med det. Tilgi mennesker som jeg lenge hadde vært bitter på. Akseptere at de sannsynligvis hadde gjort så godt de kunne med sine forutsetninger. Ikke sette meg selv i en offerrolle, og ikke dvele med ting som var. Og først da var det mulig å kjenne på takknemlighet. Over at livet hadde alle disse fine tingene også. Alle ting som jeg så på som selvfølgeligheter, alt jeg tok for gitt. Og plutselig fikk jeg evnen til å glede meg over små ting som dukket opp.

Jeg lar meg fremdeles irritere innimellom. Noen ganger blir jeg brått i harnisk. Men jeg rister det like raskt av meg igjen, og lar det ikke ta plass i hodet mitt, og vokse seg stort og stygt. Det får rett og slett ikke lov til å ta plass. Jeg er ikke bitter lenger. Det er frihet, det.

Så skjer dette. Elixia må legge ned med øyeblikkelig virkning.

Fysiodame har sagt at den asymmetriske kroppen min trenger trening etter at hun har løst den opp, og at pilates var å foretrekke. Jeg har vært støttemedlem en tid, og hadde endelig bestemt meg for at påskeuken var et passende tidspunkt å gjenoppta treningen. Ja, jeg vil neste påstå at jeg var motivert.

Også skjer altså dette. Akkjasann. Må jeg virkelig ta i bruk treningsmatten, ballen og DVDen jeg kjøpte for en god stund siden?

Jeg startet dagen hos fysioterapeuten. Det skulle jeg visst aldri gjort.

3. gang jeg er hos henne, og det falt seg visst naturlig at vi bega oss ut på temaet dating og menn. Ja, jeg for min del lå med ansiktet presset ned i et lite hull i en benk, og hadde nok med å grynte bekreftende svar mens hun masserte, trykket og gjorde vonde ting mot kroppen min. Hun snakket om 3-månederskriser i forhold, og hvordan hun for 3. gang nå hadde blitt dumpet. Ja, det hele kom helt ut av det blå. De hadde plutselig bare kommet frem til at de ikke hadde følelser for henne. Jeg gryntet medfølende.

Jeg ble depressiv da jeg kom ut derifra. Var det ikke slik at min kjære kanskje har vært litt mindre svulstig de siste par ukene? Hadde det seg ikke sånn at jeg bar på en litt nagende følelse av at han egentlig ikke ville ha noe med meg å gjøre. Jo, for all del -han sa noe helt annet sist han så meg, men det var sikkert fordi han ikke visste hvordan han skulle formidle at han egentlig var møkklei av meg. Kanskje er han til og med sammen med meg fordi han ikke har hjerte til å avslutte hele greie. Med tapper I Will Survive-røst i magen kom jeg frem til at det var best å være isdronning. Nå skulle han faen meg få lov til å ta kontakt. Det gikk nok til helvete hele greia.

Jeg kapitulerte en gang ved 2230-tiden.

“Håper du har det bra, kjære. Suss.”.

“Takk. Kom akkurat hjem etter en lang dag. Alt bra, Linda-love?”.  Jaha? Smiske med kjælenavn før han setter en spiker i kista?

Litt blablabla frem og tilbake.

“Savner deg. Det er godt å være sammen med deg, men litt for lenge til neste gang”. Javel? Og hva er det han prøver å oppnå nå?

Mer blablabla.

“Sov godt, min kjære, og dream a little dream of me”.  Herre jemini, jeg vedder på at han er utro. Lite typisk.

Jeg skal tilbake til fysioterapeuten på torsdag. Jeg vet ikke helt om jeg har godt av det.

SMS fra Ikea: “Kjære kunde. Vi beklager at din ordre er forsinket til ca uke 11. Mvh. IKEA A/S.”.  “Sofaen min er forsinket”, tenker jeg lett saktmodig, og lar livet går videre.

Telefon fra internettmontørselskapet. De har rotet det til, og jeg må vente en uke til. Med skingrestemme som bare øker og øker i volum sier jeg “Dette går jo ikke. Her har dere rotet til alt. Hvorfor i helvete ringte han meg ikke når han ikke så navnet mitt på ringeklokken? Her får jeg faen meg 2 e-poster og 1 sms i forkant fra dere som sier at han skal ringe 1-2 timer før han kommer, og så ringer han ikke? Han trenger ikke akkurat være en rakettforsker for å finne nummeret mitt. Han hadde funnet det på Opplysningen. Også skal jeg bare finne meg i at det drøyer en uke til? Dere får til helvete se til å komme, for dette finner jeg meg faen meg ikke i!”.

Jeg måtte vente en uke til. Selv om jeg i et siste desperat forsøk sa “Jeg har jo koblet til alt selv. Hvor himla vanskelig kan det være for dere? Hææ?”.

Jeg sitter fremdeles i den gamle, stygge sofaen, men jeg har i det minste fått nett nå.