Endelig R.E.M

Som så mange andre fikk jeg øynene (eller ørene, rettere sagt) opp for R.E.M. etter at de slapp Losing My Religion i 1991. Skal vi se… Det er 17 år siden, det! Og jeg har enda ikke somlet meg til å se de. Jeg må ærlig innrømme at de siste albumene har gått meg hus forbi, og derfor har jeg heller ikke vurdert noe særlig å kjøpe billetter til morgendagens konsert.

Da min faste onsdagsdate Trine nevnte at hun skulle på konsert denne onsdagen kjente jeg et stikk av misunnelse. Det er jo R.E.M., for pokker. Så da hun senere tekstet meg og spurte om jeg kunne tenke meg en billett, og å gå sammen med henne, ble jeg latterlig glad.

Flere har nevnt at de mener bandet har tapt seg med årene. Det får så være. Så lenge jeg får høre The One I Love, Shiny Happy People, Kenneth, Drive, Losing My Religion, Man on the Moon, Everybody Hurts, Great Beyond, Bang and Blame, Leaving New York, Sidewinder, End of the World eller kanskje E-Bow the letter, så er jeg den lykkeligste fisken i Valhalladammen.

Det er R.E.M., jo!

Trine: Æ glær mæ!