Gå til innhold

Twin Peaks er tilbake

september 5, 2008

I februar 2007 skrev jeg dette:

Jeg var vel 12 år da det begynte. Fredagskvelder med overnattingsbesøk enten hos eller av Ragnhild. Vi lagde pizza med tykk bunn og et raust lag med kjøttdeig og løk under et lokk av ost. Så var det Twin Peaks. Vi kveilet oss sammen i en saccosekk eller i vannsengen, klamret oss til hverandre og hylte når skremmende saker skjedde på skjermen. Og skremmende saker skjedde rett som det var i den byen. Men vi så det. Vi så alt. Så og hylte om hverandre.

Med årene har jeg blitt mer lettskremt. Jeg har fjernet meg helt fra ting som skremmer og pirrer. Jeg ga nok opp etter at jeg så Ondskapens hotell med puten mer foran enn vekk fra ansiktet. For et par år siden ble Twin Peaks vist på TV sent på kvelden. Jeg så av og til små bolker fra sengen, men zappet videre hver gang det var fare for å se noe som ville føre til økt puls.

Jeg hadde perioder da jeg var yngre hvor jeg mistet nattesøvnen dersom jeg tenkte for mye på Bob. Jeg får gåsehud av baklengssnakking, knipsende dverger og til og med vedkubber. Men det er noe med Twin Peaks som er så ytterst fascinerende. Det kan være det surrealistiske. Alle spørsmål som forblir ubesvarte. Galskapen og humoren.

Så jeg har bestemt meg for å ta tilbake Twin Peaks. Jeg har selvfølgelig skaffet meg en liten trygghet; samboer har sagt seg villig til å se sammen med meg, og holde lanken. Jeg skal se, hyle, gyse, føle, skvette og av og til humre. Dersom Bob plager meg, så skal jeg se ham for meg naken med en fingerbøltiss.

Jeg skal kjøpe DVD-boksen. Velkommen, Bob!

Vel. Jeg har enda ikke kjøpt den boksen. Ikke har jeg samboer lenger heller, for den saks skyld. Og i kveld byr sjansen seg igjen, da TV2 viser første episode. Jeg er hjemme alene, og tør rett og slett ikke. Jeg er 30 år, og jeg tør ikke se en TV-serie som jeg så og elsket da jeg var 12 år. Selv om jeg har aldri så lyst. Hvor pinlig er ikke det? Såvidt jeg husker var ikke første episode spesielt skummel, men jeg tror bare kjenningsmelodien og synet av Leland Palmer gjør at jeg kan glemme nattesøvnen dersom jeg ser på. Veldig, veldig pinlig. Dersom det er noen der ute i samme båt, så er det bare å ta turen over hit. Jeg har smågodt og mange puter å gjemme seg bak.

Dagbladet: Hekta på Twin Peaks.   Jentene fra Twin Peaks.

13 kommentarer leave one →
  1. september 5, 2008 3:57 pm

    Kom igjen! Du klarer det! Bare start mykt med alt lys på i huset og føttene trukket godt opp i sofaen. Twin Peaks er verdt litt angst.

  2. september 5, 2008 3:58 pm

    Sukk. Du har jo egentlig helt rett. Kanskje jeg kan skru av lyden, og sette på noe polka isteden?

  3. september 5, 2008 5:18 pm

    Oi oi, på tide å bli skremt igjen altså! 🙂 Men jeg har litt samme problem som deg… 31 år og redd for Bob..

  4. september 5, 2008 6:25 pm

    Godt jeg ikke er alene om det, Cat!

  5. Kristian permalink
    september 8, 2008 12:35 pm

    Dette er som å lese om meg selv. Jeg er mann, 30 år og tør regelrett ikke å se den – i grunn og bunn pinelig. Enda jeg har skikkelig lyst. Kjenningsmelodien får pulsen til å øke, frykten for at jeg har glemt hvilke scener Killer BOB er med i slik at jeg kan snu meg bort før jeg ser han. Noen burde starte en klubb for personer som ikke tør og se, men vil se.

  6. september 8, 2008 3:59 pm

    Jeg skal ikke se den.

    De beste minnene jeg hadde fra denne serien var at vi så den på video i fritimer, hjemme hos en klassekamerat som hadde bakt sjokoladkake til hvert besøk.

    Selve serien var ikke så viktig for meg, husker bare at den var for skummel.

  7. september 8, 2008 4:34 pm

    Har framleis angst for trapper som er åpne mellom trinna, eg, for der kan bob kikke ut …

    (Og dessutan presterte eg å _gløyme_ den fyrste episoden av Twim Peaks!)

  8. september 8, 2008 6:57 pm

    Jeg støtter Kristians forslag om en klubb.

  9. september 9, 2008 5:56 am

    Jeg er nok bare året yngre enn deg, men så serien først i fjor. Og jeg tviler sterkt på at du vil miste nattesøvnen. Jeg hadde sikkert syns Bob var skummel når jeg var 12 jeg også. Den knipsende dvergen er jo bare fet!

  10. september 9, 2008 6:28 am

    Men jeg har altså blitt sartere med årene. Tenke seg til.

  11. september 9, 2008 6:58 am

    Jeg så aldri TP den gang det var nytt og gikk på TV. Derimot så jeg hele serien for ikke så lenge siden, da jeg fikk låne den av ei venninne. Kjempeartig og stilig serie! Absolutt verdt å sees. Håper du kommer deg over angsten. Du kan jo starte på formiddagen en lørdag? Så er det lyst og trygt. 🙂

  12. september 9, 2008 7:17 am

    Ja, også kan jeg kanskje støvsuge imens? Jeg øyner håp.

  13. Pixi permalink
    september 23, 2008 3:39 pm

    Åh, denne posten så jeg ikke før nå, men jeg er lett med på å se Twin Peaks. Men da må jeg få låne sofaen etterpå. Har tidligere forsøkt å se det sammen med en venninne, men jeg måtte gi opp etter at jeg holdt på å dø av redsel på tur hjem i vintermørket samme kveld.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: