Endelig Leo igjen

Cohen har hatt fast plass på grøntkort-listen min lenge. Det er jo tross alt selveste Leo, og om sjansen skulle by seg så kan man ikke ta hensyn til bagateller som alder.
Jeg var imidlertid klar for å stryke ham fra listen etter at gårsdagens konsert var unnagjort. Han er tross alt 75 år, og dessuten er kanskje sjansen for å se ham igjen ikke fullt så høy. Jeg tenkte at nå var det på tide å overlate plassen til en ny.

Vi kjørte til Langesund etter jobb. Parkerte bilen og tok skyttelbuss ned til arenaen. Alt gikk smooth, og vi kom frem ikke lenge før han gikk på scenen.
Jeg bøyer meg atter i støvet. Fy faen, for en mann! For en opplevelse! Setlisten var omtrent lik som Bislett-konserten i fjor, men det gjorde ingenting. Mannen leverer jo den ene favoritten etter den andre. Ikke étt dårlig øyeblikk. Været var perfekt, bandet var perfekt.
Jeg elsker the Webb Sisters. Og om det skulle være noen tvil; jeg elsker Leo. Den gamle smilende, dansende, ydmyke mannen som fremdeles er litt av en womanizer.

Om jeg MÅ sette fingeren på noe, så må det være publikum. Det var mye bedre på Bislett i fjor; da Webb Sisters sang If it be your will, og jeg er sikker på at man hadde hørt at noen på området hadde mottatt en tekstmelding. I går var det mye prating og roping.

Da 10 000 mennesker var på vei ut av området samtidig og busskøen virket uendelig bestemte vi oss for å heller gå opp til bilen, og fikk friske 5 km med power walking opp bakkene.
Og mens jeg gikk opp var den klareste tanken at Leo skal IKKE ut av grøntkort-listen riktig enda.

Morten Ståle Nilsen gir velfortjent terningkast 6.

Terningkast 5 og setlisten i Dagbladet.

…Og så dro han til Molde.