Gå til innhold

Kona mi

januar 26, 2009

Det er vel 2-3 år siden hun begynte å komme.

I begynnelsen var det nesten litt skummelt. Jeg mener – selv med daglig kontakt i flere år, så kan det uansett være skremmende å skulle ha et menneske i hus. Vise frem uvaner, hybelkaniner og alskens. Ikke minst konversere nesten uavbrutt hele den våkne tiden. Til og med når klokken er 07 en mandag morgen og ordene ikke sitter som de skal.

Men det var fint. Fra skrekkblandet fryd gikk det over til renspikket glede. Hun var her gjerne et par dager om gangen, og jeg lærte meg å gi blanke både i å servere henne gourmetmåltider, være nydusjet og strøken til enhver tid, og ikke minst skjule alt støvet og skitten i krokene. Det virket som hun tok meg for den jeg er. Befriende.

Vi hadde en fin sommer i fjor. Det tror jeg at hun er enig i. Hun tilbragte flere dager enn hun pleier hos meg, før hun reiste tilbake til mann og barn. Det høyst ikkefysiske forholdet vårt  var noe jeg fint kunne vennet meg til. Hun handlet mens jeg var på jobb. Jeg kom hjem fra jobb, og hun svinset rundt i undertøyet mens vekselsvis lagde middag eller røykte på verandaen. Og klesvasken min hadde hun tatt hånd om. Hengt opp tøy, brettet tøy. Vi besøkte venner, og hun trippet ved siden av meg i høye hæler og kort skjørt, nysminket og striglet. Jeg selv – som vennskapets butch – med olashorts, behagelig sandaler og nyklipte tånegler for anledningen. For ikke å snakke om tekstmeldingene hun sendte. Hun lot meg aldri tvile. (En formiddag fikk jeg riktignok følgende SMS: «Har ikke handlet. Fint om du kan kjøpe med bind.». Den dagen var det verken tøy til tørk eller middag klar da jeg kom hjem. Men sånt hører jo med.) Jeg merket at jeg fint kunne hatt en kone, og begynte å kalle henne nettopp det. Kona mi.

Jeg merket tendenser i desember. Hun var oppglødd over menneskene hun skulle møte i Oslo under dette besøket. Hun hadde kjøpt seg nye, fine skjørt, og da vi snakket sammen over noen kopper rar te denne kvelden lakket hun neglene sine og jeg er ganske sikker på at det ikke var meg hun pyntet seg for. For å si det sånn.

Da hun ringte meg i forrige uke er jeg ganske sikker på at hun hadde øvd på forhånd på det hun skulle si. Sånn nærmest i ett eneste langt ord sa hun det «Ja, jeg kommer jo i slutten av februar, og da kunne jeg kanskje bodd noen dager hos deg og noen dager hos Caterina…».

Caterina? Javel? Hva er galt med oss? Caterina er nydelig, hun. Men… Hva skjer med oss?

11 kommentarer leave one →
  1. januar 27, 2009 7:21 am

    Honeymoonen er over. Men eg elskar deg meir no. Djupare, mjukare. Eg har innsett at det er urettvist å kreve alt av ein person, me må ha andre impulsar. Men du er den eine. Alltid. Du veit det.

    (sist eg sa fine ting til deg, snøfta du og sa at det kunne eg jo seie, der eg sat med nasen i laptopen og ikkje hadde løfta ein finger heile dagen, så eg er litt engsteleg no. Og forresten, kjøper du bind på veg heim, kjære? Ja, og så juice? Og når du likevel tar runden, kan du jo plukke med deg ein porsjon falafel og hummus frå favorittsjappa mi, og så hadde det vore så fint med ein film. Eg skal surfe litt, finne ut av kva som er best for oss, berre ring frå filmsjappa, du, då har eg nok funne ut kva me vil sjå.)

  2. januar 27, 2009 7:36 am

    Fnisesnufs. Du vet å trykke på de riktige knappene. *rørt*

  3. januar 27, 2009 8:09 am

    *letta og glad*

    No er alt fint igjen, ja? *koker kaffi*

  4. januar 27, 2009 8:14 am

    Alt vel. Skal vi drikke kaffe nå?

  5. januar 27, 2009 8:17 am

    Ja?

  6. caterina permalink
    mars 16, 2009 10:41 pm

    hæhæ. som jeg sa til avil: gode venner, fine mennesker, skal man dele!!!!
    *klemmeklem*

  7. mars 21, 2009 11:07 am

    Normalt er eg veldig positiv til gruppeklem, men tre slike koner og ein gruppeklem kan fort gje rare assosiasjoner.

  8. mars 21, 2009 11:07 am

    Ok. Klem til dei finaste damene!

  9. mars 22, 2009 10:18 am

    Selv har jeg ingen betenkeligheter med en gruppeklem!

  10. caterina permalink
    mars 23, 2009 7:40 pm

    ikke jeg heller. særlig ikke denne. så kan folk assosiere fritt.

Trackbacks

  1. Kristine AKA forloveren | Hjelp, vi gifter oss!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: