Kona mi

Det er vel 2-3 år siden hun begynte å komme.

I begynnelsen var det nesten litt skummelt. Jeg mener – selv med daglig kontakt i flere år, så kan det uansett være skremmende å skulle ha et menneske i hus. Vise frem uvaner, hybelkaniner og alskens. Ikke minst konversere nesten uavbrutt hele den våkne tiden. Til og med når klokken er 07 en mandag morgen og ordene ikke sitter som de skal.

Men det var fint. Fra skrekkblandet fryd gikk det over til renspikket glede. Hun var her gjerne et par dager om gangen, og jeg lærte meg å gi blanke både i å servere henne gourmetmåltider, være nydusjet og strøken til enhver tid, og ikke minst skjule alt støvet og skitten i krokene. Det virket som hun tok meg for den jeg er. Befriende.

Vi hadde en fin sommer i fjor. Det tror jeg at hun er enig i. Hun tilbragte flere dager enn hun pleier hos meg, før hun reiste tilbake til mann og barn. Det høyst ikkefysiske forholdet vårt  var noe jeg fint kunne vennet meg til. Hun handlet mens jeg var på jobb. Jeg kom hjem fra jobb, og hun svinset rundt i undertøyet mens vekselsvis lagde middag eller røykte på verandaen. Og klesvasken min hadde hun tatt hånd om. Hengt opp tøy, brettet tøy. Vi besøkte venner, og hun trippet ved siden av meg i høye hæler og kort skjørt, nysminket og striglet. Jeg selv – som vennskapets butch – med olashorts, behagelig sandaler og nyklipte tånegler for anledningen. For ikke å snakke om tekstmeldingene hun sendte. Hun lot meg aldri tvile. (En formiddag fikk jeg riktignok følgende SMS: «Har ikke handlet. Fint om du kan kjøpe med bind.». Den dagen var det verken tøy til tørk eller middag klar da jeg kom hjem. Men sånt hører jo med.) Jeg merket at jeg fint kunne hatt en kone, og begynte å kalle henne nettopp det. Kona mi.

Jeg merket tendenser i desember. Hun var oppglødd over menneskene hun skulle møte i Oslo under dette besøket. Hun hadde kjøpt seg nye, fine skjørt, og da vi snakket sammen over noen kopper rar te denne kvelden lakket hun neglene sine og jeg er ganske sikker på at det ikke var meg hun pyntet seg for. For å si det sånn.

Da hun ringte meg i forrige uke er jeg ganske sikker på at hun hadde øvd på forhånd på det hun skulle si. Sånn nærmest i ett eneste langt ord sa hun det «Ja, jeg kommer jo i slutten av februar, og da kunne jeg kanskje bodd noen dager hos deg og noen dager hos Caterina…».

Caterina? Javel? Hva er galt med oss? Caterina er nydelig, hun. Men… Hva skjer med oss?