Konsertåret så langt

Jeg tyvstartet i november i fjor med Arcade Fire i Oslo Spektrum. Etter å ha lest avisenes anmeldelser etter bandets opptreden på fjorårets Hove-festival, var jeg ikke i tvil om at jeg måtte se de. Og det angret jeg virkelig ikke på! Det var tidvis magisk, og jeg stod rett og slett fjetret under hele konserten. Jeg fikk en ubeskrivelig trang til å tromme sammen vennegjengen for å starte et band, for det så absolutt ut som de hadde det vanvittig gøy. Høydepunktet for meg den kvelden: Intervention og Ocean of Noise.

Februar kom og det gjorde The Cure også. Robert Smith som et litt keitet lykketroll gjennomførte så til de grader. Av de siste konsertene jeg har vært på, har nok The Cure vært blant de jeg har hatt minst forhold til. Jeg kunne synge med (ikke at jeg gjorde det, men jeg KUNNE ha gjort det) på 5-6 låter, så det sier seg selv at under en konsert som varte i nærmere tre og en halv time, så var det enkelte låter som var ukjente for meg. Men det gjorde ingenting. Og akkurat når man trodde at nå må de gi seg, nå kan det ikke bli bedre, så ble det bare enda bedre. Heldigvis hadde vi veldig gode sitteplasser, for jeg tror konserten muligens vil føltes litt i lengste laget om jeg hadde hatt ståplass.

April. Jeg må ikke glemme april. I april så jeg Kåre Virud Band med Lars Saabye Christensen (Norsk Utflukt med en liten variasjon) på Herr Nilsen. Jeg har sett Kåre mange ganger de siste ti årene, og hver gang blir jeg like overrasket over at den mannen ikke er mer kjent. Det er simpelthen blues på sitt beste. På norsk! Jeg gleder meg allerede til neste gang.

Nick Cave. I mai så jeg endelig Nick. Nick som forførte meg i 1994 med Do You Love Me, og som aldri har veket siden. Jeg innrømmer at jeg ble ørlitegranne provosert et par år senere da han lagde en sviske med Kylie og virkelig ble allemannseie. Men hey – man er da overbærende, så jeg lot det passere. I Oslo Spektrum hadde vi sitteplasser på en av de bakerste radene, og jeg var brilleløs. Det var stor nedtur at jeg ikke engang greide å se om han hadde bart, men jeg så bevegelsene og var rett og slett salig og begeistret. De eneste som skuffet var publikum som virket en smule tamt. Men Nick sa «I love you!», og jeg er helt sikker på at han så rett på meg akkurat da. Jeg elsker deg også, Nick.

Juli startet fantastisk med helten som har fulgt meg lengre enn noen andre; selveste Cohen. Han fant jeg på midten av 80-tallet og ble bare mer og mer forelsket. Nå nylig måtte jeg innse at drømmejobben som Cohens kordame på 80-tallet må vike for mer realistiske drømmer. Mannen imponerte meg til de grader denne vakre kvelden på Bislett. 74 år, smilende, forførerisk, ydmyk. 3 timer kun avbrutt av en liten pause hvorpå han løpende inn på scenen igjen. Kveldens høydepunkt for meg? Closing Time. Så mye energi, litt ekstra uptempo, og fra før en av mine desidert favoritt-Cohen-låter. Kveldens overraskelse? Webb Sisters’ fremføring av If It Be Your Will. Så fryktelig vakkert. En streng fotokontrakt gjorde at verken Dagbladet eller VG kom med noen anmeldelse av konserten. Veldig skuffende; jeg hadde gjerne lest en velskrevet anmeldelse selv om den manglet bilder.

Og i går var det altså Bruce Springsteen, allerede omtalt i forrige bloggpost. Og her jeg sitter nå skulle jeg så veldig ønske at jeg også i kveld var på Valle Hovin og fikk ta enda mer del i energien fra Sjefen sjøl.

Om et par uker er det Waterboys i Arendal på Canal Street Festival. Og jeg håper også resten av året bringer ihvertfall Neil Young, Emmylou Harris og Ulf Lundell. A good year!