Linselus vs Brilleslange

Jeg fikk briller første gang da jeg var ca 8 år. I etterpåklokskapens lys ser jeg at Åge Aleksandersen-lookalikebrillene mine kanskje ikke var blant de kledeligste. Flere stygge par fulgte før jeg i 17-årsalderen fant ut at linser måtte være tingen. I tillegg til fuglefobi og likfobi og andre fobier jeg har nevnt tidligere kan jeg nå avsløre en annen fobi; øyefobi. Og da spesielt berøring av øyne. Jeg blir uvel om noen vrenger øyelokkene. Jeg grøsser om noen nevner moste øyeepler, dinglende øyne og… ja, det gjør vondt bare å skrive dette.
Men linser skulle jeg ha. Å lære seg kunsten å ta på og av linser var ikke noe som falt seg naturlig for denne fobiske jenta. Hver dag i to uker gikk jeg tappert til linsemannen for å øve. Tilslutt klarte jeg det, og en ny, brillefri tid åpenbarte seg.
Da jeg fylte 25 år ville foreldrene mine gi meg en laseroperasjon i gave. Som den nevrotikeren jeg er satte jeg med mildt til motverge, men lot meg overtale etter løfter om fri tilgang til valiumlageret. Med et par av de innabords troppet jeg opp på Trondheim øyelegesenteret og sa kjekt «La oss begå litt øyekirurgi, dere!». Det hele var rett og slett litt traumatisk, selv lett dopet. Etter det første øyet var unnagjort satte jeg meg på bakbena og nektet å la de fortsette. «Jeg kan holde deg i hånden», sa den søte assistendamen. «Jeg vil ikke ha hånden din, jeg vil ha mer dop!», freste jeg. Det fikk jeg ikke, og de holdt meg nede under resten av seansen. Ganske slukøret tøflet jeg ut med et par passe teite vernebriller tapet fast. De måtte jeg forøvrig sove med den påfølgende uken, og det var visst ikke barebare for daværende samboer og våkne opp i løpet av natten og se meg med de.
Men jeg så jo greit, da. Ikke helt optimalt i begynnelsen, men de sa det ville gå seg til.
Halvannet år etter operasjonen dro jeg tilbake for å klage. Synet mitt hadde forverret seg litt. De var enige i at «det var veldig merkelig», men ikke nok til at de ville reopererere.
Og sånn gikk nå årene.
5 år senere fikk jeg nye briller i 30-årsgave. Jeg så dårlig når jeg kjørte bil, og på konserter, kino, TV etc. Siden jeg ikke tenkte at de ville bli brukt hele tiden valgte jeg noen veldig markerte som optikeren sa var «passe typete». Det endte med at de ble brukt hele tiden. Og i går ble linseringen sluttet. Jeg er lei av brillene min, og nå har solbrillesesongen startet. Jeg prøvde å legge alle fobier til side under gårsdagens synsundersøkelse, men ble nokså høflig, men bestemt da damen ville løfte på øyelokkene mine. Hun skjønte tegningen, for hun lot være. Hun tok bilder av øynene, og uregelmessigheter ble oppdaget på synsnerven. Hun vil se nærmere på det om en uke, da grønn stær flakser i slekten. Jeg gruer meg allerede. Heldigvis sitter gamle linsekunster, og jeg fikk de av og på med vante bevegelser. Nå må jeg ut og shoppe solbriller!