Siden sist

Vi dro til Krakow. Denne gangen gjorde jeg grundige forberedelser. Forberedelsene bestod kort sagt i å sende ham Reisebrevet fra Irland, slik at han kunne ta nødvendige hensyn. Å gjøre det viste seg å være et ikke udelt smart trekk. Jeg var selvfølgelig svært takknemlig da han dag 3 serverte meg kaffe på sengen, tok på seg løpeskoene og ønsket meg lykke til før han stormet ut døren. Ikke fullt så takknemlig da han entusiastisk spurte «Stort eller lite?» hver gang jeg skulle innom et toalett. Men det gikk greit altså. I did okay.

Så hva skal jeg da skrive om?

Vi tok den obligatoriske turen til Auschwitz. En guidet tur med engelsktalende mann. Vi fikk stemmen hans på øret via headset. Etter en intens halvannen time med grusomheter hadde jeg en ubeskrivelig trang til å rive av meg headsettet, ut i frisk luft, bort, vekk, kaste opp. Det gikk vel først opp for meg da at jeg har hatt et relativt blasert forhold til alt som skjedde der. Jeg har hørt alt før. Det var ikke det at jeg ikke visste fra før. Men det ble bare så virkelig. Nå er jeg glad for at jeg har vært der, men jeg vil nok aldri mer tilbake.

Krakow, ja. Krakow er en nydelig by, med kirker på hvert hjørne. Fornuftige priser, god mat, korte avstander… Vi var utrolig heldige både med det lille, rimelige hotellet, dets beliggenhet, været og alt. Kjæresten fant et par konserter med klassisk musikk. Jeg fant butikker. Vi tilbragte en uke der, og det passet utmerket. Vi rakk å bli litt kjent med byen. En uke i en liten ferieboble før det var vips tilbake til hverdag.

Krakowianerne hadde nok helst sett at vi snakket polsk. Omtrent samtlige butikkansatte smilte avvæpnende og rygget om jeg stilte enkle spørsmål på engelsk. Mocha ble til vodka på lunsjrestauranten.

Jeg savner, når jeg tenker meg om. Jeg savner dessert til lunsj, siesta før middag, fravær av stress, og det lille, spartanske frokoststedet vårt; Bar Barcelona. Der det dyreste på menyen var Spaghetti til 18 kr.