Alt er forgjengelig

Jeg er tilbake i barndomshjemmet på sommerferiebesøk. Nå med eget barn, og det kunne vært moro å vise ham «mine steder» fra barndommen.

Jeg hadde en stor sten. Eller vi hadde en stor sten, rettere sagt, for vi var ganske mange som delte på den. Den stod plassert i skogen bak huset vårt. Når jeg satt på den kunne jeg se hele verden, ihvertfall forbi garasjen og ned til gartneriet og ut på fjorden. Selv om det tok et minutt å gå opp til den, så hendte det at vi tok med matpakke, for stenen var nesten det beste stedet i verden.Nå står det et stort hus der stenen lå. Det kan hende at stenen fremdeles står det like bak huset, men sjarmen med stenen forsvant nok da utsikten ble borte.

Morfar har hus ved siden av mine foreldre. Han har en stor hage med alskens busker, bær og trær. I hagen stod et kirsebærtre. Det var stort, og hadde en fin gren som jeg kunne ligge på. Og der lå jeg og studerte småkryp og slappet av. Nå har han fjernet kirsebærtreet og plantet et nytt.

Det var en åker. På den kunne jeg løpe så fort jeg bare orket og veive med armer og ben uten at noen bonde kjeftet på meg. Det har kommet et boligkompleks der nå.

Naboen hadde en hekk. Den var alltid velfrisert, som en labyrint og perfekt for gjemsel. Nå har det kommet en ny mann der og ikke friserer han hekken. Hele den store hagen er nesten en eneste stor hekk, og ikke vil jeg gå dit for å spørre om å få leke gjemsel heller.

De har satt en trapp i akebakken min.

Steingjerdet hvor jeg pleide å ha butikk hvor jeg solgte selvmiksede sjampoer er revet.

Heldigvis er skogen der fremdeles. Vi gikk tur der i dag, og det var fint å kjenne igjen stien og røtter selv om det er 20 år siden sist. Vi fant blåbær på de samme stedene, markjordbær og tok en rast på den samme benken. Og det begynte å regne da vi var halvveis. Godt noe er som det pleide.