A-menneske, faktisk!

Overraskelsen var stor da jeg for et par år siden slo fast for meg selv at jeg er et hverdagsmenneske. Nå har jeg riktignok kommet frem til at jeg uansett setter stor pris på helger og ferier, men det er greit å vite at jeg føler meg komfortabel med hverdagen. Det er tross alt mest av de dagene.

En annen overraskende oppdagelse var å finne ut at jeg trives i eget selskap. Ikke bare en kveld i ny og ne mens en samboer var borte. Det blir mange dager med overtid og uten overskudd til å være sosial etter jobb. Og jeg nikoser meg helt alene. Mer og mer, faktisk. Spesielt på kvelder som denne. Flere levende lys, en laptop på fanget og en bok ved siden av. Jeg har bestemt middagen uten innblanding fra andre og jeg kan velge om det skal være musikk i rommet eller stillhet. Jeg kan gå ut om jeg vil, eller jeg kan sovne på sofaen om det er det som frister mest. Jeg savner ingen i kveld. Jeg kommer til å se på Charterfeber, og ingen her i stua himler med øynene. (Dere på nett teller ikke). Jeg kommer til å legge meg tidlig fordi jeg har lyst og kommer ikke til å føle at skylder noen å sitte opp litt lenger. Disse tingene er sikkert selvfølgeligheter for de fleste. Det har blitt det for meg også, men tidligere har jeg alltid trodd at jeg var avhengig av et annet menneske tilgjengelig til enhver tid. Og når tiden er inne for å dele hverdag med noen igjen så blir det sikkert også fint.

Også dagens oppdagelse:

Jeg tok testen «A eller B». Resultat: «Du er et A-menneske»

Prøv du også: A eller B

A-menneske? Virkelig? Jeg har alltid tenkt at de beste tankene kommer på natten. At jeg liker å sove lenge. At jeg ikke liker å legge meg. Men nå har det engang blitt sånn at jeg synes timene går mye raskere frem til lunsj enn etter. Og at om jeg bare står opp og går i dusjen med en gang klokken ringer og ikke snoozer i en halvtime så er det faktisk ikke så ille. Jeg kommer ofte på kontoret kl 07. Heller det enn å sitte enda en time utover ettermiddagen eller kvelden. Jeg har ikke behov for et samfunn for B-mennesker. Sånn sett er jeg heldig. Jeg har allerede tilpasset meg samfunnet. Og jeg ønsker alle b-mennesker lykke til. Jeg føler meg fremdeles som en av dere.

Men jeg kunne godt utvidet døgnet med et par timer. Det får bli MIN kampsak.