Der hvor jeg fant roen

Jeg har tidligere nevnt feriens skyggeside. Nå er det på tide at jeg forteller litt om det fine.

Jeg begynner med Aran Islands. Fra Galway reiste vi med buss en halvtimes tid, før en båt tok oss ut til Inishmore, den største av de tre Aran-øyene. Barclay ønsket oss velkommen på B&B, og spurte hvor lenge vi ville være der. Tidligere på reisen hadde vi sovet en natt på hvert av stedene, men vi sendte hverandre et raskt blikk før vi sa «vi tar to netter».

Øya er ikke stor. Ca 35km2, og rundt 800 innbyggere. I «byen» var det noen få spisesteder, en genserbutikk, en malplassert Supermac og en Sparbutikk. Hestedrosjer og turistminibusser ventet oss, men vi hadde allerede bestemt oss for å sykle. Et fish’n’chips-måltid ble inntatt før vi leide sykler til 10 Euro dagen. Sykkelforholdene var perfekt for en utrent som meg, og med øyas størrelse begrenset det seg selv hvor langt vi kunne sykle før vi måtte tilbake. Både innfødt og andre turister var usedvanlig hyggelige, og man fikk alltid et nikk, smil og ‘Hello!’ når man møtte noen på veien. Også dagen etter var det ut på sykkel etter den sedvanlige egg- og baconfrokosten. Vi syklet på kryss og tvers, og satt også fra oss syklene og ruslet opp til Fort Aengus hvor det i tillegg til gamle ruiner også var stupbratte klipper med 85 meter ned til vannet. Fullstendig nydelig.

Kjæresten hadde tilsynelatende stor glede av å prøve å bli kvitt meg; «50 Euro om du hopper inn til de oksene.» «50 Euro om du gjemmer Guinnessen til fylliken mens han er på do». «50 Euro om du hopper utfor der». Jeg lot meg aldri lure.

Jeg kunne fortalt alle detaljer om landskap, måtider, dyr, alle ruiner og den lokale fylliken. Men det som var virkelig best med Aran Island var den overveldende følelsen av sinnsro som jeg følte der ute. Ikke en eneste skandinav var å høre bortsett fra kjæresten. Helt blottet for stress, uromomenter, tidspress og forventninger. Bare total og fullstendig ro. Det var rett og slett sårt å reise derifra, men jeg er desto mer sikker på at jeg må reise tilbake, og neste gang for å være der lenger.

Jeg vender tilbake. Jeg bare vet det.