Fingring
Det er en rød tråd på VG Nett i dag. Alle vil tydeligvis skryte over at de har fingrene inntakte. Til og med dronningen er med.
Når jeg endelig føler meg klar
Så skjer dette. Elixia må legge ned med øyeblikkelig virkning.
Fysiodame har sagt at den asymmetriske kroppen min trenger trening etter at hun har løst den opp, og at pilates var å foretrekke. Jeg har vært støttemedlem en tid, og hadde endelig bestemt meg for at påskeuken var et passende tidspunkt å gjenoppta treningen. Ja, jeg vil neste påstå at jeg var motivert.
Også skjer altså dette. Akkjasann. Må jeg virkelig ta i bruk treningsmatten, ballen og DVDen jeg kjøpte for en god stund siden?
En slags krise
Jeg startet dagen hos fysioterapeuten. Det skulle jeg visst aldri gjort.
3. gang jeg er hos henne, og det falt seg visst naturlig at vi bega oss ut på temaet dating og menn. Ja, jeg for min del lå med ansiktet presset ned i et lite hull i en benk, og hadde nok med å grynte bekreftende svar mens hun masserte, trykket og gjorde vonde ting mot kroppen min. Hun snakket om 3-månederskriser i forhold, og hvordan hun for 3. gang nå hadde blitt dumpet. Ja, det hele kom helt ut av det blå. De hadde plutselig bare kommet frem til at de ikke hadde følelser for henne. Jeg gryntet medfølende.
Jeg ble depressiv da jeg kom ut derifra. Var det ikke slik at min kjære kanskje har vært litt mindre svulstig de siste par ukene? Hadde det seg ikke sånn at jeg bar på en litt nagende følelse av at han egentlig ikke ville ha noe med meg å gjøre. Jo, for all del -han sa noe helt annet sist han så meg, men det var sikkert fordi han ikke visste hvordan han skulle formidle at han egentlig var møkklei av meg. Kanskje er han til og med sammen med meg fordi han ikke har hjerte til å avslutte hele greie. Med tapper I Will Survive-røst i magen kom jeg frem til at det var best å være isdronning. Nå skulle han faen meg få lov til å ta kontakt. Det gikk nok til helvete hele greia.
Jeg kapitulerte en gang ved 2230-tiden.
«Håper du har det bra, kjære. Suss.».
«Takk. Kom akkurat hjem etter en lang dag. Alt bra, Linda-love?». Jaha? Smiske med kjælenavn før han setter en spiker i kista?
Litt blablabla frem og tilbake.
«Savner deg. Det er godt å være sammen med deg, men litt for lenge til neste gang». Javel? Og hva er det han prøver å oppnå nå?
Mer blablabla.
«Sov godt, min kjære, og dream a little dream of me». Herre jemini, jeg vedder på at han er utro. Lite typisk.
Jeg skal tilbake til fysioterapeuten på torsdag. Jeg vet ikke helt om jeg har godt av det.
Hekta?
SMS fra Ikea: «Kjære kunde. Vi beklager at din ordre er forsinket til ca uke 11. Mvh. IKEA A/S.». «Sofaen min er forsinket», tenker jeg lett saktmodig, og lar livet går videre.
Telefon fra internettmontørselskapet. De har rotet det til, og jeg må vente en uke til. Med skingrestemme som bare øker og øker i volum sier jeg «Dette går jo ikke. Her har dere rotet til alt. Hvorfor i helvete ringte han meg ikke når han ikke så navnet mitt på ringeklokken? Her får jeg faen meg 2 e-poster og 1 sms i forkant fra dere som sier at han skal ringe 1-2 timer før han kommer, og så ringer han ikke? Han trenger ikke akkurat være en rakettforsker for å finne nummeret mitt. Han hadde funnet det på Opplysningen. Også skal jeg bare finne meg i at det drøyer en uke til? Dere får til helvete se til å komme, for dette finner jeg meg faen meg ikke i!».
Jeg måtte vente en uke til. Selv om jeg i et siste desperat forsøk sa «Jeg har jo koblet til alt selv. Hvor himla vanskelig kan det være for dere? Hææ?».
Jeg sitter fremdeles i den gamle, stygge sofaen, men jeg har i det minste fått nett nå.
Smart, smartere, smartest
Jeg var verdensmester allerede da jeg var 14. Jeg skulle utdanne meg og bli psykolog. Jobbe beinhardt for å få det som jeg ville, gifte meg med drømmemannen og leve det gode liv. Jeg så frem til at livet kunne starte.
I en alder av 18 år visste jeg mer enn de fleste om kjærlighet og livet i sin komplekse helhet. Jeg ble kjent meg meg selv på en ny måte ved hjelp av en eldre mann og følte jeg satt med en livsvisdom som de fleste burde misunt meg.
19 år fant jeg ut at utdanning var kjedelig, og at meningen med livet var å legge minst mulig vekt på jobben og mye vekt på det sosiale. Jeg følte medynk for alle strebere som skaffet seg stort studielån og brukte år på skolebenken isteden for å tjene penger. Jeg skulle leve fri og barnløs til mine dagers ende.
Et par år senere bestemte jeg meg for å få barn. Det gikk minimalt med tid før det satt som et skudd og plutselig var meningen med livet å få barn tidlig, og å leve det harmoniske familielivet.
Vi gikk fra hverandre da vår sønn var 11 måneder, og drømmen om å bli lydtekniker hadde vokst seg stor og sterk. Når jeg tenkte meg om, så skjønte jeg at den drømmen hadde vært der i mange år, jeg hadde bare ikke reflektert så mye over det. Endelig skulle jeg drive med det jeg egentlig brant for; musikken.
Jeg kom inn på lydskolen, men kom frem til at det kanskje – når alt kom til alt – passet meg bedre å bare jobbe i den litt kjedelige kontorjobben jeg hadde.
26 år. Det var et skjellsettende år. Jeg tok grep om livet mitt. Det var starten på en lang prosess og en serie med sannheter om meg selv åpenbarte seg.
Nå er jeg 29 år. Atter en gang sitter jeg på en viten om hvordan livet skal være. Hvordan jeg vil ha det. Jeg trodde jeg visste det da jeg var 14. Og 19. Og 24. Hva er oddsen for at jeg mener noe helt annet om noen år? Relativt høy, skulle en tro.
Men jeg venter ikke lenger, i det minste. Jeg lever nå.
Alle disse følelsene
Av og til blir ikke ting helt som man har tenkt. Som for eksempel når man bestemmer seg for å ta et mannefritt år og bare konsentrere seg om barn, nytt hjem, jobb og venner. Lese bok etter bok etter bok mens man ligger krøllet sammen i sofaen med en kopp te. I balanse og uten behov for oppmerksomheten fra en mann. Isteden åpenbarer det seg noe som snur alt på hodet. Han bare er der. Og lager et sånn sug i magen at jeg kan glemme å konsentrere meg om en bok. Jeg glemmer avtaler. Jeg smiler fårete uten grunn. Jeg røyker mer enn på veldig lenge selv om han ikke røyker. Jeg flyter vekk midt i samtaler. Jeg merker at jeg savner. At jeg lever. Og så er alt så bra at man kan ikke ta sjansen på å la dette passere. Hva skal man uansett med et mannefritt år? Når man har møtt mannen som leser for en, får en til å le og til å kjenne seg så veldig heldig.
Også er det skummelt. Enn så sårbar man blir. Enn om dette forsvinner? Tar slutt uten at jeg vil det?
Men i bunnen av alt ligger en ro. Dette blir bra.
Oppsummering
I februar 2007 hadde jeg en oppsummering i den gamle bloggen.
Den så slik ut:
Tilstandsrapport:1 sønn. 6 år.1 samboer. Vi har vært kjærester i straks 5 år.1 katt. Type sort, pen og dum.
1 bil. Blå Mazda ‘90-modell.
1 leid hus. Blått med stor hage og dobbel garasje.
1 kontorjobb av den ikke alt for utfordrende sorten.
Reisetid til jobb: 2 minutter med nevnte Mazda.
0-20 sigaretter pr. dag
0 alkoholenheter i uken
1 stk. uåpnet Settlers-spill.
2 blomstrende orkidéer.
Dette er nåværende situasjon. Jeg er spent på hvordan den vil se ut om et år.
Det er kanskje på tide å ta et raskt overblikk over dagens situasjon?
Nå har jeg derimot en splitter ny kjæreste. Hurra!
1 katt. Type sort, pen og dum. Ja, han er med fremdeles. Like pen og dum.
1 bil. En grå Opel Astra 2000-modell. Mazdaen døde i en sving ved Oslo bussterminal.
1 leilighet jeg har kjøpt. Jeg har riktignok pådratt meg mye gjeld, men leiligheten er akkurat perfekt. Det er fint å ikke leie lenger, og ikke leve i noe som føles midlertidig.
1 kontorjobb som jeg stortrives i. Riktignok bare et vikariat som går mot slutten. Jeg har byttet jobb flere ganger det siste året, og er spent på om jeg snart finner et sted jeg kan trives og være lenge.
Reisetid til jobb: 10 med bil.
0-20 sigaretter pr. dag
0 alkoholenheter i uken
1 stk. åpnet Settlers-spill, men fremdeles uprøvd.
2 blomstrende orkidéer.
Ny start
Av ymse årsaker lager jeg en helt ny blogg.
Tidligere var det Kampen mot tilværelsen. Nå har jeg startet et helt ny tilværelse, og kampen fortsetter…
Kampen fortsetter 