August

Det er august allerede. Det er allerede fem uker siden ferien min var over (sett bort i fra et par nydelige dager i Arendal).

Hvert år tenker jeg i april/mai: «Ah. Sommeren foran meg. Alle grillfestene. Alle strandturene. Late dager på terassen. Rusleturer i byen. Sitte på brygga. Være på sjøen. Hytteturer.». Og vips, så er den altså her. August. Og hvert år er jeg like forundret over at sommeren bare passerte, og jeg lurer på om jeg husket å nyte. Om jeg greide å tyne mest mulig ut av den.

Det har vært en fin sommer. For all del. Men jeg skulle så gjerne hatt mer. Det er så mye jeg ikke fikk gjort, og jeg blir mildt depressiv av å tenke på hvor mange måneder det er til jeg atter en gang skal tenke «Ah. Sommeren foran meg.». Jeg simpelthen elsker sommer, sol og varme, og kunne fint hatt det året rundt. Jeg blir gladere, mennene blir kjekkere, folk blir blidere. I det hele tatt.

Da jeg dro på jobb mandag denne uken var det 12 grader og regn. Høstvær. Jeg har vært kledd i ull hele denne uken. Jeg fryser på tærne under dyna akkurat nå. Og jeg er redd for at godværet ikke kommer tilbake.

Som den sommertilbederen jeg er, sjekker jeg stadig vekk yr.no og pent.no, og setter alltid min lit til de som melder best. Man er da litt optimistisk også. Neste helg skal jeg på hyttetur med venner, og ser at det er meldt 19-20 grader og lettskyet. Det kunne vært mye verre. Tross alt.

Men én tanke klamrer jeg meg til; september 1999. Det var fint, det! Man dro og badet etter jobb. Man svettet på jobb. Jeg nekter å gi opp håpet om at det kan komme en ny slik september.

Det er ikke noe galt med høst og alle klisjéer med ullpledd, tekopp, en bok og masse telys, men jeg er bare ikke riktig klar for det enda. Sommeren må komme tilbake. Bare må.