Uffe med trøkk
«Ja, velkommen til geriatrisk avdeling», sa kjæresten tørt da han satte seg ned ved siden av meg. Jeg hadde akkurat kommentert at jeg trakk ned snittalderen i forsamlingen betraktelig. Ja, til og med min betydelig eldre makker fremstod som reneste ungfolen i kveld, der vi befant oss på galleriet på Sentrum Scene. Klare for å ta imot Ulf Lundell.
På midten av 90-tallet en gang hørte jeg Uffes Paradise Park nærmest ved et uhell. Heldigvis. Hodestups forelskelse som varer den dag i dag. Så har det vært en og annen låt som har festet seg bortsett fra den også, men det er ikke alt for mange Lundell-låter på iTunes min.
Etter Waterboys-konserten i sommer gikk jeg inn i en mild postkonsertdepresjon. Alle årets konserthøydepunkter var over. Jeg måtte finne noe mer, så da falt valget på Uffe.
Jeg måtte totalt uforberedet. Bortsett fra at Kicki spilte et par låter med ham da hun besøkte meg forrige helg har jeg ikke hørt meg opp på ham, eller lest anmeldelser fra tidligere konserter. Jeg hadde fått med meg at det sannsynligvis var delvis akustisk og at han har planer om å legge opp etter denne turneen.
Jeg innrømmer at jeg var en smule skeptisk da jeg satte meg ned blant alle disse rødvinsnippende ekteparene som kunne vært mine foreldre. Uffe kom. Uffe satt alene med gitaren sin på scenen og sang fine sanger. Uffe er kongen av metaforer og var fin og beleven da han etter 3. låt begynte å snakke litt mellom låtene. Ja, det hele var… hyggelig! Fint, tenkte jeg. Hyggelig.
Så kom resten av bandet. Fy søren, for et trøkk! Det satt som et skudd! Samspilte, energiske og… Trøkk!
Så flaut det enn er å innrømme, så var dette mitt første besøk på Sentrum Scene. Jeg har hørt andre klage over lyden på galleriet. Jeg fant lyden helt upåklagelig.
Nok en innrømmelse: Jeg kunne tittelen på én av låtene han spilte i kveld. Én. Hon gör mig galen. Men det var en veldig bra konsert, altså.
«Nesten litt sånn punk», sa gamlisen min godmodig og fornøyd da vi tuslet mot bilen. Ja, han likte han også.
Anmeldelser:
Kampen fortsetter 