Gå til innhold

En mørk og stormfull natt

juli 30, 2008

Klokken nærmet seg 23, da jeg dro på meg en singlet og satte meg ute på terassen for en kveldsrøyk. De siste dagene hadde det vært tropenetter, og selv om denne kvelden hadde milde skyer på himmelen, så var det fremdeles varmt og fint. Det var stille. Så veldig stille.

Over Oslo lyste himmelen stadig vekk opp. ”Mon tro om det kanskje kan være noe fyrverkeri”, tenkte jeg.

 

Jeg følte meg trøtt og fornøyd med dagen da jeg gikk til sengs. Ingen tvil om at jeg kom til å sovne bare etter noen sider i boken min.

I dét jeg la fra meg boken revnet stillheten av et kraftig tordenskrall. Rommet ble lyst opp av en tilsynelatende endeløs rekke av lyn.

 

Jeg er redd for lyn. Jeg har alltid vært det. For noen år siden bodde jeg i et gammelt hus i Ski. I 2. etasje, rett under en spiss.

Hver gang det lynte forlot jeg leiligheten. Gikk ned i 1. etasje, eller aller helst i kjelleren. De andre lo av meg.

Ikke lenge etter at jeg flyttet ut, slo lynet ned og det brant.

 

Også kom regnet. Herre min hatt, som det regnet. Og stormet. Leiligheten min ristet, og en søvndrukken 7-åring sa med grøtete stemme at det var vanskelig å sove.

Vi lukket takvinduet hans som hadde stått åpent og lagd en liten oversvømmelse over legobyene.

Sammen stod vi på stua og så lynet slå ned på alle kanter rundt oss.

 

Må ikke vise at jeg er redd. Må ikke vise at jeg er redd. Må ikke vise at jeg er redd.

 

”Er du redd, gutten min?”

”Ja, litt. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få sove.”.

”Kom, så legger vi oss sammen.”.

 

Han spurte om lynet kunne slå ned på soverommet vårt. Jeg forklarte ham om lynavleder på blokken. Samtidig som jeg prøvde å overbevise meg selv.

”På pappas blokk også?”. Så klart på pappas blokk også. Og på Karis blokk. Og heldigvis var farmor på ferie.

Min mor pleide å få meg til å tenke på noe fint da jeg var barn. Jeg tenkte ofte på julen, husker jeg.

Det er litt lenge til jul, men vi snakket om alt det vi gledet oss til. Ramset opp.

Og plutselig, uten at vi egentlig hadde lagt merket til det, var det stille igjen. Og da var det godt å sovne med en varm, tillitsfull gutt som var glad for å ha sett sitt aller første nattelyn.

Det er godt å være to.

 

Bilder her.

One Comment leave one →
  1. juli 30, 2008 7:45 pm

    Så flink du er, jeg er så engstelig for at jeg skal overføre redselen min på Lillegutt.
    Jeg er nemlig også livredd lynet, og hadde gleden av å være syklende på vei hjem i uværet. Ikke en opplevelse som bidro til at jeg er mindre redd nå for å si det sånn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: