Et slags reisebrev

Fullt forståelig om dere ikke leser. Det er mest skrevet som et ledd i min posttraumatiske selvterapi.  

Det gikk egentlig på tverke fra det øyeblikket han spurte om han ikke kunne komme til meg kvelden før vi skulle dra for at vi skulle utvide ferien litt. En del av meg danset lykkelig i ring og ropte «Ja ja jaaa!», mens en helt annen del ristet mistrøstig på hodet og hvisket «Nei nei neeei…». Sistnevnte del av meg er nemlig fullstendig klar over at jeg ikke går på do med en kjæreste i nærheten. En helg går fint. 5 dager sammen i påskeferien gikk med et nødskrik. Nå kom altså mannen og foreslo å utvide ukessamværet vårt med en dag.

Torsdag var hektisk på jobb, og hektisk etter jobb frem til vi benket oss i sofaen med Pogues og Waterboys etterfulgt av «Min venstre fot». Altså ingen dobesøk på torsdag.

Fredag var det avreise. Jeg prøvde så kjekt jeg kunne å si til meg selv at det var jo bare å bommelomme litt på flyplassen. Ikke noe problem. Men det var det. Vi kom frem til Dublin, og gikk ut i byen etter å ha lagt fra oss bagasje. Vi spiste italiensk og hadde det veldig hyggelig. Jeg bestemte meg for at det måtte bli mye kaffe og røyk i ferien. Det hjelper jo på systemet. Nytt forsøk i restauranten. Njet.

Vi våknet lørdag morgen og kjæresten strekte seg dovent og sa «Aaah. Er det ikke fint å våkne opp med den du elsker?». «Jeg må på do», tenkte jeg, men svarte «Jo. Jeg er heldig.».
Vi reiste med toget til Galway, og ankom byen i øspøsende regn. (Jeg elsker forresten å være ute i regnet når jeg er på ferie, men ikke like mye når jeg er hjemme. Rart.)
Vi fant et B&B utenfor sentrum, ruslet tur inn til byen, shoppet litt, og drakk mye kaffe. Jeg passet på å røyke litt overdrevent før hver pub jeg stanset ved for å gå på do. Til ingen nytte.
Lykken var stor da vi kom tilbake til B&B og kjæresten annonserte at han ville ta en løpetur. Endelig alene! Jeg kjente systemet jobbe mens han iførte seg løpetøy. Benket meg med en gang han var ute.
Glem det. Helt umulig. Bom fast.

Søndag reiste vi ut til Aran Islands, og her kommer det et par dager hvor det stod ganske dårlig til på dofronten for min del. Jeg kapitulerte og innså at jeg ikke ville komme til å greie å gå på do så lenge vi var der ute. (Sånn bortsett fra det så var det omtrent de to fineste dagene jeg noensinne har hatt. Og jeg syklet milevis. Enn det!)

Tirsdag var det en kjapp tur innom Galway igjen. Det var nå 6 dager siden forrige dobesøk, og situasjonen begynte rett og slett bli veldig, veldig kritisk. Jeg overtalte kjæresten til å sitte igjen på en pub mens jeg skulle «ut og se etter noen klær». Jeg hadde nemlig sett meg ut et apotek rett oppe i gata. Inne på det apoteket fant det sted en samtale så pinlig at jeg rett og slett ikke kan gjengi.
På vei tilbake til puben og tok en kjapp titt på esken. Så det stod 2-4 tabletter. Jeg inntok, og skylte ned med kjærestens kaffe da jeg kom inn. (Man blir så tørst av å titte i butikker, kjære.)
Inne på toalettet tok jeg en nærmere titt på esken. Virkningen skulle inntreffe ca 8-12 timer etter inntak. Etter mine beregninger kom jeg til å få en aldeles strålende natt.

Vi tok bussen til Clifden. Hjertet sank da jeg så rommet vårt. Det var vindu mellom soverom og toalett. Jeg kunne høre kjæresten min puste da han var der inne. Vi gikk tur ute og i byen, og jeg prøvde virkelig, virkelig da vi spiste middag ute. Men det var plent, plent umulig.
Natten kom, og i dét vi sovnet med kroppene innfiltret i hverandre (dette er noe som bare skjer på ferie), så startet magen min med en voldsom aktvitet. Jeg sov i bruddstykker den natten, og veide grundig tarmslyng vs. ødelagt stolthet. På et mirakuløst vis klarte jeg meg gjennom natten, og gjennom frokost. Under frokosten sa jeg så overbevisende jeg kunne «Jeg synes du skal gå til den katolske messen etterpå. Det hadde nok sikkert vært interessant. Jeg kroer meg litt med en bok på sengen imens.».
Han gikk rett på.
«Bye, my love», sa han da han var på vei ut. «Herregud, så lang tid du bruker på å komme deg ut», tenkte jeg, og kysset ham hadetbra.

Relief.

Jeg følte meg langt mer opplagt etterpå. Han sa at det virket som jeg hadde kost meg veldig mens han var borte, der jeg slanget meg nydusjet i sengen med en bok.

Vi reiste tilbake til Galway igjen, var der et døgn, og så hadde vi tilslutt et døgn i Dublin igjen. Alt gikk på skinner.