Gå til innhold

Smart, smartere, smartest

mars 7, 2008

Jeg var verdensmester allerede da jeg var 14. Jeg skulle utdanne meg og bli psykolog. Jobbe beinhardt for å få det som jeg ville, gifte meg med drømmemannen og leve det gode liv. Jeg så frem til at livet kunne starte.

I en alder av 18 år visste jeg mer enn de fleste om kjærlighet og livet i sin komplekse helhet. Jeg ble kjent meg meg selv på en ny måte ved hjelp av en eldre mann og følte jeg satt med en livsvisdom som de fleste burde misunt meg.

19 år fant jeg ut at utdanning var kjedelig, og at meningen med livet var å legge minst mulig vekt på jobben og mye vekt på det sosiale. Jeg følte medynk for alle strebere som skaffet seg stort studielån og brukte år på skolebenken isteden for å tjene penger. Jeg skulle leve fri og barnløs til mine dagers ende.

Et par år senere bestemte jeg meg for å få barn. Det gikk minimalt med tid før det satt som et skudd og plutselig var meningen med livet å få barn tidlig, og å leve det harmoniske familielivet.

Vi gikk fra hverandre da vår sønn var 11 måneder, og drømmen om å bli lydtekniker hadde vokst seg stor og sterk. Når jeg tenkte meg om, så skjønte jeg at den drømmen hadde vært der i mange år, jeg hadde bare ikke reflektert så mye over det. Endelig skulle jeg drive med det jeg egentlig brant for; musikken.

Jeg kom inn på lydskolen, men kom frem til at det kanskje – når alt kom til alt – passet meg bedre å bare jobbe i den litt kjedelige kontorjobben jeg hadde.

26 år. Det var et skjellsettende år. Jeg tok grep om livet mitt. Det var starten på en lang prosess og en serie med sannheter om meg selv åpenbarte seg.

Nå er jeg 29 år. Atter en gang sitter jeg på en viten om hvordan livet skal være. Hvordan jeg vil ha det. Jeg trodde jeg visste det da jeg var 14. Og 19. Og 24. Hva er oddsen for at jeg mener noe helt annet om noen år? Relativt høy, skulle en tro.

Men jeg venter ikke lenger, i det minste. Jeg lever nå.

2 kommentarer leave one →
  1. mars 7, 2008 1:58 pm

    Lurt trekk – å leve nå 😉

    Man slutter jo ikke å tro og håpe og planlegge – men blir kanskje litt mere realistisk med årene, litt flinkere til å le av seg selv, til å ta ting på sparket…..
    Kanskje – om man har tatt jobben med å bli kjent med seg selv. For det handler kanskje mest om å korrigere seg selv, ha litt mere ydmykhet – for i bunn og grunn er vi oss selv ganske lik livet gjennom, tror jeg

  2. mars 9, 2008 9:25 pm

    Rart med det. Det kan sitte langt inne å velge å leve.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: