Jeg skal være litt her og litt der.

Vi kjørte til Langesund etter jobb. Parkerte bilen og tok skyttelbuss ned til arenaen. Alt gikk smooth, og vi kom frem ikke lenge før han gikk på scenen.
Jeg bøyer meg atter i støvet. Fy faen, for en mann! For en opplevelse! Setlisten var omtrent lik som Bislett-konserten i fjor, men det gjorde ingenting. Mannen leverer jo den ene favoritten etter den andre. Ikke étt dårlig øyeblikk. Været var perfekt, bandet var perfekt.
Jeg elsker the Webb Sisters. Og om det skulle være noen tvil; jeg elsker Leo. Den gamle smilende, dansende, ydmyke mannen som fremdeles er litt av en womanizer.

Om jeg MÅ sette fingeren på noe, så må det være publikum. Det var mye bedre på Bislett i fjor; da Webb Sisters sang If it be your will, og jeg er sikker på at man hadde hørt at noen på området hadde mottatt en tekstmelding. I går var det mye prating og roping.

Da 10 000 mennesker var på vei ut av området samtidig og busskøen virket uendelig bestemte vi oss for å heller gå opp til bilen, og fikk friske 5 km med power walking opp bakkene.
Og mens jeg gikk opp var den klareste tanken at Leo skal IKKE ut av grøntkort-listen riktig enda.

Morten Ståle Nilsen gir velfortjent terningkast 6.

Terningkast 5 og setlisten i Dagbladet.

…Og så dro han til Molde.

Palma er en nydelig by. Mallorca er en nydelig øy. 

Jeg har besøkt Mallorca mange ganger før, men da enten i famileferiebyen Alcudia, med barnefamilier, fulle engelskmenn og en bråte tyskere,  eller partybyen Magaluf også med fulle engelskmenn, svenske innkastere og dansing på bordet. Helt greie steder om man vil ha party eller familieferie, men for en edruelig kjærestetur var Palma et mer naturlig valg.

Vi bodde noen kilometer utenfor Palma sentrum, i Cala Mayor. På Hotell Dali betalte vi sympatiske 470 kr pr natt, og fra rommet så vi en flik av havet. Resepsjonisten anslo spaserturen inn til sentrum til ca 40 minutter. Første dag tenkte vi at det var i passe gangavstand og bega oss avsted. Da vi hadde trasket i drøye 20 minutter og rundet svingen og fikk se katedralen veldig langt i det fjerne, mistet vi (eller det var vel bare strengt tatt jeg) motet, og vi hoppet på en buss. Resten av uken ble det taxiturer til og fra. Uansett var vi veldig fornøyd med beliggenheten. Kort avstand til stranden, og det var rolig på nettene. Her må jeg nesten legge til at jeg ikke var vitne til fyll en eneste gang denne uken. 

Vi tok bussen opp til Valldemossa. Etter at bussen hadde forlatt sentrum tok det kun 15 minutter opp ditt, veien snirklet seg den siste biten, og den sjarmerende byen åpenbarer seg. Vi fant umiddelbart ro på dette stedet. Vi tok turen innom klosteret. Hvor Chopin og hans kjære George Sand tilbragte noen måneder. Resultatet ble Sands bok “A winter in Majorca”, som nylig ble oversatt til norsk. De lot seg begeistre av naturen, men ikke fullt så mye av lokalbefolkningen. Uansett er Valldemosserne utrolig stolte av besøket, og det gjenspeiles i byen. Store deler av klosteret er nå museum, og vi fikk innblikk i munkeliv samt Chopins rom og hage. Nydelig.

Det ble to turer opp til Valldemossa. Vi drømte, fant roen, nøt. Nøt alt. Jeg drømmer om lange somre der oppe og late dager. Komplett fritt for stress, mas og forstyrrelser. Jeg kjente roen i den lille bakgårdshagen med tapas på bordet og lav jazz. Jeg kjente roen i klosterets hage hvor vi satt på en benk med trær på begge sider som lagde et tak av blader over oss i alle nyanser av grønt. Jeg ville ikke dra derifra.

En annen dag tok vi bussen til Sóller, som jeg husket som en pen, liten by. Og den er forsåvidt pen, men på langt nær så sjarmerende da den var alt for preget av turisme til at det autentiske ble fremtredende. Vi tok ganske raskt bussen tilbake.

Vi har vært imponerte i katedralen, nytt utsikten fra Castell de Bellver, ruslet på bymuren, hørt spanske gitarer, snakket godt, sovet godt og spist godt. Vi har vandret gatelangs, beundret og nytt hvert sekund. På Café 1916 på Plaza España spiste jeg den beste brownieskaken, og vi lærte the hard way at man bør vise taxisjåføren bilde av severdighetene man har tenkt seg til for å forsikre seg om at man ikke har blitt misforstått. Det var helt fint å lese en bok på sengen mens TVen lydløst viste at Norge gjorde rent bord i Moskva, og det var helt fint å hvile blikket i en grønn dal mens Norge feiret i rødt, hvitt og blått. 

Og drømmen om en leilighet i Valldemossa lever videre.

Som for eksempel nye impulser. Jeg elsker musikk og jeg elsker gode bøker. Likevel opplever jeg slik en motstand på å ta inn noe nytt. Jeg har tidligere nevnt at jeg mister all lyst til å lese noe eller lytte til et nytt band om noen prøver å prakke det på meg. Føringer som “Denne MÅ du bare lese” eller “Du kommer til å digge denne plata” blir av meg møtt med et høflig nikk og løfter om at lover å prøve, og jeg mentalt forkaster jeg forslaget i samme øyeblikk. Kjæresten påpeker lett oppgitt at jeg helst bare hører på Cash, Cohen, Cave og Gram Parson som jeg har hørt på i alle år. Nå er det ikke fullt så ille, men jeg er rett og slett ganske dårlig på å oppsøke ny musikk. Musikken må komme til meg ved en ren tilfeldighet, og da kan jeg plutselig bli oppslukt og hektet. 

Også var det bøker, da. Jeg har hatt lesetørke de siste årene. Det siste året har jeg vel lest 7-8 bøker, og det er for dårlig når jeg vet hvor mye det gir meg å lese en god bok. Bokhyllen har mange bøker som jeg virkelig hadde veldig lyst til å lese da jeg kjøpte de, men når jeg står foran de og skal plukke ut den neste på listen blir jeg overmannet av denne motstanden. Jeg har helst bare lyst til å oppleve de beste bøkene jeg har lest på nytt igjen. Jeg blir kresen. Tar ut en bok, leser litt på baksiden eller de første setningene. Blir kritisk. Skeptisk. Setter den tilbake. Jeg vet at eneste måten å komme forbi dette på er å bare gjøre det. Bare lese. Så vil lesegleden komme tilbake. Men likevel.Jeg reiser forresten på ferie om et par dager. Jeg elsker å lese på ferie. Jeg må plukke ut noen bøker for å ta med meg, men jeg aner ikke hvilke. Nå kan jeg angre på at jeg hamstrer hver gang jeg er på loppemarked eller mammutsalg. Det hadde vært mye enklere om det bare stod et par uleste bøker i hylla mi.

Lesetørke. Skrivetørke. Treningstørke. Lyttetørke. Husarbeidstørke. Bloggetørke.

Motstand motstand motstand. Analysere. Analysere. Analysere.  Slutte å analysere. Bare gjøre det. I morgen. 

Og hva er ditt forslag? Hva MÅ jeg bare lese? Jeg lover å ta forslagene på alvor.

Her finner du de. Og husk å ta en titt på linkene til høyre.

Uken før hendte noe vel så viktig. Boken Ord for Ord ble lansert. En veldig viktig bok. Med min gode venninne Caterina som redaktør. Jeg er usigelig stolt av henne både for initiativet til denne boken, og simpelthen fordi hun er så fin. Boken er full av gode tekster av 18 gode forfattere, og jeg skal hamstre inn for å gi i presanger fremover. Og jeg oppfordrer selvsagt alle til å gjøre det samme!

Og sånn ellers da?

Kjæresten har levert hovedoppgave, fått den godkjent og bestått eksamen. (Hovedoppgaven ble dedikert til meg med et fint dikt, og det er nesten sånn at jeg hopper opp og ned av glede hver gang jeg tenker på det. Jeg blir ihvertfall fryktelig glad i magen.)

Om en drøy uke reiser vi for å tilbringe en uke i Palma. Jeg gleder meg. Vi gleder oss. Det er utrolig fint å glede seg.

Det er vår. Nesten sommer. Vi tilbragte store deler av dagen i dag på Bygdøy. Folk badet. Vi badet ikke, men vi spiste is og pølser. I morgen er en ny fridag. Helt åpen. Helt uten planer. Kanskje operataket om været blir bra. Kafé og lørdagshandel. Kanskje skure verandagulv og kjøpe beis. Sånn at det kan bli litt fint på den bittelille verandaen min. Lese litt i Niels Fredrik Dahl. Bli lest høyt for.

Det er så mye som er fint. 

Pappaen min har fått strålebehandling fem dager nå, og de merker visst bedring allerede. Det er en veldig fin ting.

Jeg stod opp igjen fordi jeg ikke fikk sove. Nå kan jeg gå til seng igjen, og legge meg tett inntil.

Jeg har plassert min blogg i Kolbotn på norske bloggkart.

Så da så.

Jeg tror jeg spretter en Pepsi Max-boks og skåler for lørdag. Gjesp.

Jeg klipper og limer:

Reglene

1. Du må linke til den bloggen som tagget deg
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg

Fryktelig interessante ting om Linda:

• I likhet med Knut Nærum opplever jeg kulturell bulimi. Jeg hamstrer bøker og tildels filmer med de beste intensjoner om å lese og se. Og det hoper seg opp. Knut skriver mer om det her.
• Jeg har ikke smakt alkohol på 4 år og *telle-telle* ti dager.
• Jeg betrakter meg selv som en nestenikkerøyker, men sannheten er vel heller at jeg suger på ikkerøyking.
• I am a sucker for love. Kjærlighetsjunkie. Kall det hva du vil.
• Ingen problemer med å innse at jeg har merkelige pengeprioriteringer. Fylle opp handlekurven med alskens som aldri blir spist før det kastes etter best før-dato er passert: helt greit. Kjøpe en parfyme jeg ville hatt glede av lenge: Ojojoj, så sløseri og det går jo ikke an før jeg har tenkt meg om minst 10 ganger.
• Jeg og venninne har et helt reelt bokprosjekt i hodene våre. Jeg har såvidt begynt å skrive litt, og har rett og slett trua på dette.

Så skal jeg tagge noen, da.

Jeg tagger impelimpen, fordi hun påstår at hun er igang igjen. Og så vil jeg vite interessante ting om Kicki, Bridgehill, Katrine og Fire kaffe-damen.

Kom igjen!

Tadaaaa!

1. Nick Cave – Selvfølgelig.

2. Jeremy Irons – Hvordan kan man la være å ha med ham på en slik liste?

3. Michael Nyqvist – faktisk. Sjansene øker kanskje med en skandinav?

4. Kjartan Kristiansen – Og en nordmann må med.

5. Leonard Cohen – bare fordi derfor

Ved forrige forsøk stagnerte jeg på en måte etter Jeremy og Nick, og ble gledelig overrasket da Kjartan og Michael seilte opp som aktuelle kandidater, som jeg verdiget en plass på listen. Jeg hadde blitt redd for at min kresenhet begrenset meg.

Jeg har lagt merke til at Avil har hele 10 stk. på sin liste over hunks, så det er mulig at jeg også ser meg nødt til å utvide.

Kommer plutselig tilbake.