Kampen fortsetter

“Er du bitter?”, var det en som spurte meg i dag. Halvt på fleip. Jeg trengte knapt å tenke meg om. Nei, jeg er ikke det. Jeg har hatt så mye bitterhet og nag boende i meg, at det har vært nødvendig med hard jobbing for å bli kvitt det. Og det er rart med det; hvor langt inne det sitter å kvitte seg med slike følelser. Finnes det en mer unyttig følelse enn bitterhet? Jeg har vært bitter på det meste; foreldre, medelever, kolleger, politikere, venner, kjærester, arbeidsgivere, trafikanter, leger, naboer… Ja. Veldig mange.

Som det har blitt sagt;  å bære på bitterhet er som å drikke gift og håpe på at den andre parten skal dø.

Tilslutt blir man spist opp innvendig av giften. Uspiselig å være sammen med. Uspiselig å være. Man holder ikke ut med alle disse idiotene som omringer en, og som bare er ute etter å plage en. Og det verste av alt; den man er bitter på merker det sjelden. What a waste!

For å gradvis slippe taket måtte jeg først innse at det var umulig å forandre andre mennesker. Å lære meg noe så grunnleggende som at jeg kun kan forandre meg selv, og mine reaksjoner på hendelser. Jeg måtte komme til erkjennelsen av at jeg er totalt maktesløs ovenfor andre mennesker. Strebe etter å akseptere de tingene jeg ikke kan forandre. Og å tørre å forandre på de tingene jeg faktisk kunne gjøre noe med selv. Det kan også sitte langt inne av og til. Så var det å godta at ting som hadde skjedd i fortiden hadde skjedd, og lære seg å leve med det. Tilgi mennesker som jeg lenge hadde vært bitter på. Akseptere at de sannsynligvis hadde gjort så godt de kunne med sine forutsetninger. Ikke sette meg selv i en offerrolle, og ikke dvele med ting som var. Og først da var det mulig å kjenne på takknemlighet. Over at livet hadde alle disse fine tingene også. Alle ting som jeg så på som selvfølgeligheter, alt jeg tok for gitt. Og plutselig fikk jeg evnen til å glede meg over små ting som dukket opp.

Jeg lar meg fremdeles irritere innimellom. Noen ganger blir jeg brått i harnisk. Men jeg rister det like raskt av meg igjen, og lar det ikke ta plass i hodet mitt, og vokse seg stort og stygt. Det får rett og slett ikke lov til å ta plass. Jeg er ikke bitter lenger. Det er frihet, det.